Hoftesmerter
-
Artrose i hofteleddet
-
Lyskestrekk
-
Idrettsbrokk, lyskesmerter
-
Piriformissyndrom
-
Slimposebetennelse
-
Senebetennelse
-
Labrum skade
<
>
Hva er artrose?
Artose er en naturlig alderingsprosess. Det er en fysiologisk prosess hvor brusk mellom ledd blir redusert og samtidig skjer det forkalkninger, som er nedleggingen av nytt ben i gjerne de samme områdene som brusk reduksjon skjer. Dette blir gjort for avstive leddet siden det er en reduksjon av brusk som gjør at avstanden i leddet blir mindre.
Årsak
Selv om disse endringene kan bli sett på bilder (MR, Røntgen og CT) er de ofte tilfeldige funn som ikke nødvendigvis gir symptomer eller er årsaken til et problem.
Det er blitt gjort flere studier på bruk av bildediagnostikk (MR / CT / Røntgen) hvor spesialister er blitt gitt bilder uten sykehistorie og undersøkelse, og kun utifra bildene skal vurdere hvem som opplever symptomer og ikke. Resultatene fra slike studier viser, som nevnt ovenfor, at kun ut i fra bildene er det umulig å gi riktig svar på hvem som opplever symptomer og ikke. Dette er også en av grunnene til at helsepersonell med henvisningsrett skal være varsom og spesifikk med bruk av bildediagnostikk da det ofte oppstår funn en ikke har forventet eller er årsak til presenterende problem.
Symptomer
Artrose i hofteleddet er en helt vanlig presentasjon hvor symptomene ofte består av:
- Smerter i hoften som blir verre med bestemte bevegelser
- Smerter dypt i leddet
- Vondt å belaste hoften
- Stråling til lysken
*Siden det blir lagt ned ekstra ben kan det i noen tilfeller skape impingement av bestemte strukturer slik sener eller leddet i seg selv, dette kan skape ubehag forskjellig steder.
Behandling
Behandling av symptomatisk artrose starter manuelt og det oppfordres til å oppsøke autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Dersom det er tidlig i prosessen er det store muligheter for at behandling kan være en effektiv måte for å redusere symptomer. Når det kommer til type behandling er det 3 metoder som skiller seg ut: Manuell behandling i kombinasjon med øvelser, øvelser på egenhånd (1, 4, 7), smertestillende/betennelsesdempende medisin (3) og kirurgi (5, 6). Grunnet effekt samt færrest bivirkning anbefales manuell behandling i kombinasjon med øvelser eller øvelser på egenhånd (1, 4, 7).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. I noen tilfeller kan det være aktuelt å henvise videre til spesialist/bildediagnostikk, men dette avhenger av det kliniske bilde.
Artose er en naturlig alderingsprosess. Det er en fysiologisk prosess hvor brusk mellom ledd blir redusert og samtidig skjer det forkalkninger, som er nedleggingen av nytt ben i gjerne de samme områdene som brusk reduksjon skjer. Dette blir gjort for avstive leddet siden det er en reduksjon av brusk som gjør at avstanden i leddet blir mindre.
Årsak
Selv om disse endringene kan bli sett på bilder (MR, Røntgen og CT) er de ofte tilfeldige funn som ikke nødvendigvis gir symptomer eller er årsaken til et problem.
Det er blitt gjort flere studier på bruk av bildediagnostikk (MR / CT / Røntgen) hvor spesialister er blitt gitt bilder uten sykehistorie og undersøkelse, og kun utifra bildene skal vurdere hvem som opplever symptomer og ikke. Resultatene fra slike studier viser, som nevnt ovenfor, at kun ut i fra bildene er det umulig å gi riktig svar på hvem som opplever symptomer og ikke. Dette er også en av grunnene til at helsepersonell med henvisningsrett skal være varsom og spesifikk med bruk av bildediagnostikk da det ofte oppstår funn en ikke har forventet eller er årsak til presenterende problem.
Symptomer
Artrose i hofteleddet er en helt vanlig presentasjon hvor symptomene ofte består av:
- Smerter i hoften som blir verre med bestemte bevegelser
- Smerter dypt i leddet
- Vondt å belaste hoften
- Stråling til lysken
*Siden det blir lagt ned ekstra ben kan det i noen tilfeller skape impingement av bestemte strukturer slik sener eller leddet i seg selv, dette kan skape ubehag forskjellig steder.
Behandling
Behandling av symptomatisk artrose starter manuelt og det oppfordres til å oppsøke autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Dersom det er tidlig i prosessen er det store muligheter for at behandling kan være en effektiv måte for å redusere symptomer. Når det kommer til type behandling er det 3 metoder som skiller seg ut: Manuell behandling i kombinasjon med øvelser, øvelser på egenhånd (1, 4, 7), smertestillende/betennelsesdempende medisin (3) og kirurgi (5, 6). Grunnet effekt samt færrest bivirkning anbefales manuell behandling i kombinasjon med øvelser eller øvelser på egenhånd (1, 4, 7).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. I noen tilfeller kan det være aktuelt å henvise videre til spesialist/bildediagnostikk, men dette avhenger av det kliniske bilde.
1. Bennell, K. L., & Hinman, R. S. (2011). A review of the clinical evidence for exercise in osteoarthritis of the hip and knee. J Sci Med Sport., 14(1), 4-9. doi:10.1016/j.jsams.2010.08.002
2. Beswick, A. D., Wylde, V., Gooberman-Hill, R., Blom, A., & Dieppe, P. (2012). What proportion of patients report long-term pain after total hip or knee replacement for osteoarthritis? A systematic review of prospective studies in unselected patients. BMJ Open., 2(1). doi:10.1136/bmjopen-2011-000435
3. McAlindon, T. E., Bannuru, R. R., Sullivan, M. C., Arden, N. K., Berenbaum, F., Bierma-Zeinstra, S. M., . . . Underwood, M. (2014). OARSI guidelines for the non-surgical management of knee osteoarthritis. Osteoarthritis Cartilage., 22(3), 363-388. doi:10.1016/j.joca.2014.01.003
4. Messier, S. P., Mihalko, S. L., Legault, C., Miller, G. D., Nicklas, B. J., DeVita, P., . . . Loeser, R. F. (2013). Effects of intensive diet and exercise on knee joint loads, inflammation, and clinical outcomes among overweight and obese adults with knee osteoarthritis: the IDEA randomized clinical trial. JAMA, 310(12), 1263-1273. doi:10.1001/jama.2013.277669
5. Skou, S. T., Roos, E. M., Laursen, M. B., Rathleff, M. S., Arendt-Nielsen, L., Simonsen, O., & Rasmussen, S. (2015). A randomized, controlled trial of total knee replacement. N Engl J Med., 373(17), 1597-1606. doi:10.1056/NEJMoa1505467
6. Weinstein, A. M., Rome, B. N., Reichmann, W. M., Collins, J. E., Burbine, S. A., Thornhill, T. S., . . . Losina, E. (2013). Estimating the burden of total knee replacement in the United States. J Bone Joint Surg Am., 95(5), 385-392. doi:10.2106/JBJS.L.00206
7. Zhang, W., Nuki, G., Moskowitz, R. W., Abramson, S., Altman, R. D., Arden, N. K., . . . Tugwell, P. (2010). OARSI recommendations for the management of hip and knee osteoarthritis: part III: Changes in evidence following systematic cumulative update of research published through January 2009. Osteoarthritis Cartilage., 18(4), 476-499. doi:10.1016/j.joca.2010.01.013
2. Beswick, A. D., Wylde, V., Gooberman-Hill, R., Blom, A., & Dieppe, P. (2012). What proportion of patients report long-term pain after total hip or knee replacement for osteoarthritis? A systematic review of prospective studies in unselected patients. BMJ Open., 2(1). doi:10.1136/bmjopen-2011-000435
3. McAlindon, T. E., Bannuru, R. R., Sullivan, M. C., Arden, N. K., Berenbaum, F., Bierma-Zeinstra, S. M., . . . Underwood, M. (2014). OARSI guidelines for the non-surgical management of knee osteoarthritis. Osteoarthritis Cartilage., 22(3), 363-388. doi:10.1016/j.joca.2014.01.003
4. Messier, S. P., Mihalko, S. L., Legault, C., Miller, G. D., Nicklas, B. J., DeVita, P., . . . Loeser, R. F. (2013). Effects of intensive diet and exercise on knee joint loads, inflammation, and clinical outcomes among overweight and obese adults with knee osteoarthritis: the IDEA randomized clinical trial. JAMA, 310(12), 1263-1273. doi:10.1001/jama.2013.277669
5. Skou, S. T., Roos, E. M., Laursen, M. B., Rathleff, M. S., Arendt-Nielsen, L., Simonsen, O., & Rasmussen, S. (2015). A randomized, controlled trial of total knee replacement. N Engl J Med., 373(17), 1597-1606. doi:10.1056/NEJMoa1505467
6. Weinstein, A. M., Rome, B. N., Reichmann, W. M., Collins, J. E., Burbine, S. A., Thornhill, T. S., . . . Losina, E. (2013). Estimating the burden of total knee replacement in the United States. J Bone Joint Surg Am., 95(5), 385-392. doi:10.2106/JBJS.L.00206
7. Zhang, W., Nuki, G., Moskowitz, R. W., Abramson, S., Altman, R. D., Arden, N. K., . . . Tugwell, P. (2010). OARSI recommendations for the management of hip and knee osteoarthritis: part III: Changes in evidence following systematic cumulative update of research published through January 2009. Osteoarthritis Cartilage., 18(4), 476-499. doi:10.1016/j.joca.2010.01.013
Hva er en lyskestrekk?
Dette er en overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. En strekk i lysken er ekstremt vanlig og presenterer seg jevnlig hos helsepersonell, spesielt blant idrettsutøvere eller «weekend warriors». Blant disse er fotballspillere ofte veldig utsatt grunnet sporten sin eksplosive natur og variasjon i løpestil, spesielt fart og retningsskifte.
Årsak
Årsaken til skaden/irritasjonen er mikro overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. Denne overrivningen i fibrene resulterer i små blødninger etterfulgt av en betennelse reaksjon. Slike blødning er ikke farlig og helt vanlig. Hos en strekt muskel er reaksjonen noe større, men fortsatt relativt lik reaksjonen som oppstår når man er støl. Det blir et slags «blåmerke» på muskelen. Det finnes flere grader av en slik strekk skade, alt fra en lav gradert skade til en ekstremt høy grad hvor det oppstår en fullstendig ruptur. I disse tilfellene er symptomene mye sterkere og det oppstår tydelig hevelse, temperatur og fargeforskjell. Med store blødninger er det en risiko for at det kan dannes forkalkninger der skaden har inntruffet (myositis ossificans). Selv om disse forkalkningene er en naturlig reaksjon fra kroppen er det viktig å hindre at slikt skjer da det kan skape langvarig ubehag, smerter og redusert bevegelse. Dette gjøres ved å oppsøke autorisert helsepersonell hvordan gjennomføres en grundig undersøkelse og vurdering for hva som kan gjøres for å forebygge dette utfallet.
Strekk oppstår typisk bak på leggen, låret, fremsiden av låret, lysken, hoften, korsryggen og nakken. Selv om det er de mest vanlige stedene kan strekk oppstå hvor som helst på kroppen så lenge det er muskler der, det betyr at det ikke er uvanlig å få det i magemuskler, biceps, bryst muskulaturen og øvre del av ryggen.
Spesifikk for lyskestrekk er en spesifikk hendelse eller bevegelse, men det kan også være en irritasjon som bygger seg opp over tid. Dette skjer ved gjentatte tilfeller over en lang periode hvor toleransen av bestemt vev blir utfordret og forbigått, som til slutt medfører en slik skade/irritasjon (som beskrevet ovenfor).
Symptomer
- Smerte etter spesifikk bevegelse
- Ofte grunnet eksplosiv bevegelse (vending / vridning)
- Huggende smerte
- Vanskelig / umulig å fortsette aktivitet
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Hovedsakelig er det manuell behandling og rehabilitering som er gullstandard for denne typen problematikk (1, 2, 3, 5). Kirurgi er kun indikert dersom det ikke foreligger bedring med rehabilitering og manuell behandling (4, 6) Veiledet trening spesifikt til de musklene i lysken som har redusert styrke er hovedmålet med rehabilitering, samt avspenne de områdene rundt hoften som er overaktive.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut eller spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Dette er en overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. En strekk i lysken er ekstremt vanlig og presenterer seg jevnlig hos helsepersonell, spesielt blant idrettsutøvere eller «weekend warriors». Blant disse er fotballspillere ofte veldig utsatt grunnet sporten sin eksplosive natur og variasjon i løpestil, spesielt fart og retningsskifte.
Årsak
Årsaken til skaden/irritasjonen er mikro overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. Denne overrivningen i fibrene resulterer i små blødninger etterfulgt av en betennelse reaksjon. Slike blødning er ikke farlig og helt vanlig. Hos en strekt muskel er reaksjonen noe større, men fortsatt relativt lik reaksjonen som oppstår når man er støl. Det blir et slags «blåmerke» på muskelen. Det finnes flere grader av en slik strekk skade, alt fra en lav gradert skade til en ekstremt høy grad hvor det oppstår en fullstendig ruptur. I disse tilfellene er symptomene mye sterkere og det oppstår tydelig hevelse, temperatur og fargeforskjell. Med store blødninger er det en risiko for at det kan dannes forkalkninger der skaden har inntruffet (myositis ossificans). Selv om disse forkalkningene er en naturlig reaksjon fra kroppen er det viktig å hindre at slikt skjer da det kan skape langvarig ubehag, smerter og redusert bevegelse. Dette gjøres ved å oppsøke autorisert helsepersonell hvordan gjennomføres en grundig undersøkelse og vurdering for hva som kan gjøres for å forebygge dette utfallet.
Strekk oppstår typisk bak på leggen, låret, fremsiden av låret, lysken, hoften, korsryggen og nakken. Selv om det er de mest vanlige stedene kan strekk oppstå hvor som helst på kroppen så lenge det er muskler der, det betyr at det ikke er uvanlig å få det i magemuskler, biceps, bryst muskulaturen og øvre del av ryggen.
Spesifikk for lyskestrekk er en spesifikk hendelse eller bevegelse, men det kan også være en irritasjon som bygger seg opp over tid. Dette skjer ved gjentatte tilfeller over en lang periode hvor toleransen av bestemt vev blir utfordret og forbigått, som til slutt medfører en slik skade/irritasjon (som beskrevet ovenfor).
Symptomer
- Smerte etter spesifikk bevegelse
- Ofte grunnet eksplosiv bevegelse (vending / vridning)
- Huggende smerte
- Vanskelig / umulig å fortsette aktivitet
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Hovedsakelig er det manuell behandling og rehabilitering som er gullstandard for denne typen problematikk (1, 2, 3, 5). Kirurgi er kun indikert dersom det ikke foreligger bedring med rehabilitering og manuell behandling (4, 6) Veiledet trening spesifikt til de musklene i lysken som har redusert styrke er hovedmålet med rehabilitering, samt avspenne de områdene rundt hoften som er overaktive.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut eller spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Davis, J. A., Stringer, M. D., & Woodley, S. J. (2012). New insights into the proximal tendons of adductor longus, adductor brevis and gracilis. Br J Sports Med., 46(12), 871-876. doi:10.1136/bjsports-2011-090044
2. Holmich, P., & Bradshaw, C. (2013). Groin Pain. In P. Brukner & K. Khan (Eds.), Clinical Sports Medicine. Australia: McGraw-Hill.
3. Jensen, J., Hölmich, P., Bandholm, T., Zebis, M. K., Andersen, L. L., & Thorborg, K. (2014). Eccentric strengthening effect of hip-adductor training with elastic bands in soccer players: a randomised controlled trial. Br J Sports Med., 48(4), 332-338. doi:10.1136/bjsports-2012- 091095
4. Schilders, E., Dimitrakopoulou, A., Cooke, M., Bismil, Q., & Cooke, C. (2013). Effectiveness of a selective partial adductor release for chronic adductor-related groin pain in professional athletes. Am J Sports Med., 41(3), 603-607. doi:10.1177/0363546513475790
5. Serner, A., Jakobsen, M. D., Andersen, L. L., Hölmich, P., Sundstrup, E., & Thorborg, K. (2014). EMG evaluation of hip adduction exercises for soccer players: implications for exercise selection in prevention and treatment of groin injuries. Br J Sports Med., 48(14), 1108-1114. doi:10.1136/bjsports-2012-091746
6. Vogt, S., Ansah, P., & Imhoff, A. B. (2007). Complete osseous avulsion of the adductor longus muscle: acute repair with three fiberwire suture anchors. Arch Orthop Trauma Surg., 127(8), 613-615. doi:10.1007/s00402-007-0328-5
2. Holmich, P., & Bradshaw, C. (2013). Groin Pain. In P. Brukner & K. Khan (Eds.), Clinical Sports Medicine. Australia: McGraw-Hill.
3. Jensen, J., Hölmich, P., Bandholm, T., Zebis, M. K., Andersen, L. L., & Thorborg, K. (2014). Eccentric strengthening effect of hip-adductor training with elastic bands in soccer players: a randomised controlled trial. Br J Sports Med., 48(4), 332-338. doi:10.1136/bjsports-2012- 091095
4. Schilders, E., Dimitrakopoulou, A., Cooke, M., Bismil, Q., & Cooke, C. (2013). Effectiveness of a selective partial adductor release for chronic adductor-related groin pain in professional athletes. Am J Sports Med., 41(3), 603-607. doi:10.1177/0363546513475790
5. Serner, A., Jakobsen, M. D., Andersen, L. L., Hölmich, P., Sundstrup, E., & Thorborg, K. (2014). EMG evaluation of hip adduction exercises for soccer players: implications for exercise selection in prevention and treatment of groin injuries. Br J Sports Med., 48(14), 1108-1114. doi:10.1136/bjsports-2012-091746
6. Vogt, S., Ansah, P., & Imhoff, A. B. (2007). Complete osseous avulsion of the adductor longus muscle: acute repair with three fiberwire suture anchors. Arch Orthop Trauma Surg., 127(8), 613-615. doi:10.1007/s00402-007-0328-5
Hva er idrettsbrokk?
Dette er en smertefull skade som oftest oppstår hos fotballspillere. Til tross for navnet er ikke dette en brokk, men en skade på muskulaturen og bindevevet der dette fester seg på beinet i lysken.
Årsak
Årsaken ligger i kronisk repeterende småskader eller strekk til muskulatur og/eller bindevevet i lyske området. Det kommer ofte krypende og med det er det ingen plutselig skade eller dramatiske smerter. Grunnen til at fotballspillere er særlig utsatt er pga. sporten sin eksplosive natur med mye variasjon i løpestil, spesielt fart og retningsskifte. Opprinnelig er skaden grunnet en rift i bakre vegg av lyskekanalen.
Symptomer
- Smerter i lyskeområdet som blir verre med raske bevegelser og vridninger
- Stråler ned innsiden av låret og til skrittet / symfysen
- Smerten blir verre med aktivitet, særlig dagen etter
- Hosting, nysing eller generelt buk press gjør også smertene verre
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. For idrettsbrokk gir kirurgi mest bedring dersom den er suksessfull (3), ellers kan rehabiliterende trening være like effektivt (1, 2) og da det bærer få bivirkninger kan nettopp rehabiliterende trening være et nyttig alternativ før det gjennomføres kirurgi. Valget av behandling avhenger av det kliniske bildet.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Om en utøver skulle være særlig utsatt for lyskestrekk / idrettsbrokk med en historie av flere repeterende tilfeller bør det vurderes forebyggende tiltak fra autorisert helsepersonell.
Dette er en smertefull skade som oftest oppstår hos fotballspillere. Til tross for navnet er ikke dette en brokk, men en skade på muskulaturen og bindevevet der dette fester seg på beinet i lysken.
Årsak
Årsaken ligger i kronisk repeterende småskader eller strekk til muskulatur og/eller bindevevet i lyske området. Det kommer ofte krypende og med det er det ingen plutselig skade eller dramatiske smerter. Grunnen til at fotballspillere er særlig utsatt er pga. sporten sin eksplosive natur med mye variasjon i løpestil, spesielt fart og retningsskifte. Opprinnelig er skaden grunnet en rift i bakre vegg av lyskekanalen.
Symptomer
- Smerter i lyskeområdet som blir verre med raske bevegelser og vridninger
- Stråler ned innsiden av låret og til skrittet / symfysen
- Smerten blir verre med aktivitet, særlig dagen etter
- Hosting, nysing eller generelt buk press gjør også smertene verre
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. For idrettsbrokk gir kirurgi mest bedring dersom den er suksessfull (3), ellers kan rehabiliterende trening være like effektivt (1, 2) og da det bærer få bivirkninger kan nettopp rehabiliterende trening være et nyttig alternativ før det gjennomføres kirurgi. Valget av behandling avhenger av det kliniske bildet.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Om en utøver skulle være særlig utsatt for lyskestrekk / idrettsbrokk med en historie av flere repeterende tilfeller bør det vurderes forebyggende tiltak fra autorisert helsepersonell.
1. Jansen, J. A., Mens, J. M., Backx, F. J., Kolfschoten, N., & Stam, H. J. (2008). Treatment of longstanding groin pain in athletes: a systematic review. Scand J Med Sci Sports., 18(3), 263-274. doi:10.1111/j.1600-0838.2008.00790.x
2. King, E., Franklyn-Miller, A., Richter, C., O'Reilly, E., Doolan, M., Moran, K., . . . Falvey, É. (2018). Clinical and biomechanical outcomes of rehabilitation targeting intersegmental control in athletic groin pain: prospective cohort of 205 patients. Br J Sports Med., 52(16), 1054-1062. doi:10.1136/bjsports-2016-097089
3. Paajanen, H., Brinck, T., Hermunen, H., & Airo, I. (2011). Laparoscopic surgery for chronic groin pain in athletes is more effective than nonoperative treatment: a randomized clinical trial with magnetic resonance imaging of 60 patients with sportsman's hernia (athletic pubalgia). Surgery, 150(1), 99-107. doi:10.1016/j.surg.2011.02.016
2. King, E., Franklyn-Miller, A., Richter, C., O'Reilly, E., Doolan, M., Moran, K., . . . Falvey, É. (2018). Clinical and biomechanical outcomes of rehabilitation targeting intersegmental control in athletic groin pain: prospective cohort of 205 patients. Br J Sports Med., 52(16), 1054-1062. doi:10.1136/bjsports-2016-097089
3. Paajanen, H., Brinck, T., Hermunen, H., & Airo, I. (2011). Laparoscopic surgery for chronic groin pain in athletes is more effective than nonoperative treatment: a randomized clinical trial with magnetic resonance imaging of 60 patients with sportsman's hernia (athletic pubalgia). Surgery, 150(1), 99-107. doi:10.1016/j.surg.2011.02.016
Hva er piriformissyndrom?
Piriformis er en muskel i bekkent som fester seg til korsbeinet (nederste delen av ryggen, helt nederst finner en halebeinet) og spirer til utsiden av hodet til lårbeinet. Ved kontraksjon roteres hofteledet utover (tærne peker bort fra kroppen), men ikke i like stor grad som setemuskulaturen (maximus, medius og minimus). Den jobber hovedsakelig som en reseptor og stabiliserende muskel, litt som rotatorkappen gjør for skulderen. Piriformissyndrom er en tilstand hvor den store isjiasnerven blir klemt av piriformismuskelen. Syndromet blir karakterisert av smerter i bakre del av bekkenet som kan stråle nedover sete og bakside lår. Det skal nevnes at diagnosen er kontroversiell da det ikke foreligger felles kriterier som er internasjonalt verifisert. Det er heller ingen måte å objektivt verifisere tilstanden med bildediagnostikk eller andre undersøkelser.
Årsak
Det er hovedsakelig to årsaker, enten primær eller sekundær. Primær årsak er grunnet anatomisk variasjon hvor isjiasnerven passerer igjennom fibrer i piriformismuskelen. Dette skjer kun hos 15 prosent av befolkningen. Denne variasjonen gir ikke direkte symptomer eller ubehag, men gir høyere disposisjon for syndromet. Sekundær årsak skyldes en skade/kronisk irritasjon i form av klem over nerven. Dette fremstår som den mest vanlige årsaken til piriformissyndrom. Dette kan være på grunn av ensidig aktivitet som resulterer i overbelastning av bestemt vev, piriformismuskelen i dette tilfellet. Direkte trykk på muskulaturen kan også gi symptomer, f.eks. hvis en sitter på et hard underlag eller bærer objekter i baklommen (lommebok, nøkler, mobil osv.). Det antas at piriformismuskelen får krampe kontraksjoner som er hovedårsaken til at disse symptomene oppstår.
Symptomer
- Smerter i sete / bakre bekken
- Utstråling til bakre hofte / lår / legg
- Forverring ved belastning av muskelen (setter seg ned / blir sittende over en lenger periode)
Behandling
Da det ikke foreligger en universell enighet om diagnostiske kriterier, foreligger det heller ingen universell enighet om behandling. Det er også få studier på lidelsen og behandling. Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I henhold til det lille som er av forskning anbefales et konservativt forløp i form av rehabiliterende øvelser og evt. manuell behandling (1). I svært få tilfeller kan det være aktuelt med kirurgi hvor de går inn og gir mer plass til ischiasnerven, men dette er veldig sjeldent da det ikke finnes prognostisk standarder å sammenligne med/gjøre rede for at det vil være effektivt.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Piriformis er en muskel i bekkent som fester seg til korsbeinet (nederste delen av ryggen, helt nederst finner en halebeinet) og spirer til utsiden av hodet til lårbeinet. Ved kontraksjon roteres hofteledet utover (tærne peker bort fra kroppen), men ikke i like stor grad som setemuskulaturen (maximus, medius og minimus). Den jobber hovedsakelig som en reseptor og stabiliserende muskel, litt som rotatorkappen gjør for skulderen. Piriformissyndrom er en tilstand hvor den store isjiasnerven blir klemt av piriformismuskelen. Syndromet blir karakterisert av smerter i bakre del av bekkenet som kan stråle nedover sete og bakside lår. Det skal nevnes at diagnosen er kontroversiell da det ikke foreligger felles kriterier som er internasjonalt verifisert. Det er heller ingen måte å objektivt verifisere tilstanden med bildediagnostikk eller andre undersøkelser.
Årsak
Det er hovedsakelig to årsaker, enten primær eller sekundær. Primær årsak er grunnet anatomisk variasjon hvor isjiasnerven passerer igjennom fibrer i piriformismuskelen. Dette skjer kun hos 15 prosent av befolkningen. Denne variasjonen gir ikke direkte symptomer eller ubehag, men gir høyere disposisjon for syndromet. Sekundær årsak skyldes en skade/kronisk irritasjon i form av klem over nerven. Dette fremstår som den mest vanlige årsaken til piriformissyndrom. Dette kan være på grunn av ensidig aktivitet som resulterer i overbelastning av bestemt vev, piriformismuskelen i dette tilfellet. Direkte trykk på muskulaturen kan også gi symptomer, f.eks. hvis en sitter på et hard underlag eller bærer objekter i baklommen (lommebok, nøkler, mobil osv.). Det antas at piriformismuskelen får krampe kontraksjoner som er hovedårsaken til at disse symptomene oppstår.
Symptomer
- Smerter i sete / bakre bekken
- Utstråling til bakre hofte / lår / legg
- Forverring ved belastning av muskelen (setter seg ned / blir sittende over en lenger periode)
Behandling
Da det ikke foreligger en universell enighet om diagnostiske kriterier, foreligger det heller ingen universell enighet om behandling. Det er også få studier på lidelsen og behandling. Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I henhold til det lille som er av forskning anbefales et konservativt forløp i form av rehabiliterende øvelser og evt. manuell behandling (1). I svært få tilfeller kan det være aktuelt med kirurgi hvor de går inn og gir mer plass til ischiasnerven, men dette er veldig sjeldent da det ikke finnes prognostisk standarder å sammenligne med/gjøre rede for at det vil være effektivt.
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Cass, S. P. (2015). Piriformis syndrome: a cause of nondiscogenic sciatica. Curr Sports Med Rep., 14(1), 41-44. doi:10.1249/JSR.0000000000000110
Hva er en slimposebetennelse?
En slimpose er en gelefylt "sekk" som inneholder leddvæske og har som oppgave å hindre friksjon mellom nærliggende strukturer. Det er gjerne en sene på hver side eller benoverflate og sene på den andre siden av slimposen. Slimposen slipper også ut væske som fungerer som «olje» for gjøre det lettere for senen og eventuelt benoverflaten, å gli i forhold til hverandre.
Årsak
Årsaken til at en slik slimpose blir betent er gjerne ett kraftig støt/slag til området eller gjentakende støt av mindre kraft. Uansett hvor i kroppen dette skjer er det gjerne på grunn av ensidig, langvarig belastning hvor slimposen blir irritert fordi sener gnisser mye mot posen. Vanligvis er det en underliggende årsak i bevegelsesapparatet som skaper en kompenserende mekanisme som dermed skaper symptomer. Det kan også være en bakteriell årsak eller fordi det finnes underliggende revmatisk sykdom.
Symptomer
Symptomer avhenger av hvilket området som er påvirket/utsatt. Slimposebetennelse kan oppstå mange steder slik som albuen (olecranon), knærne (prepatellar), skulderen (subacromial), hoften (trochanteric) og foten (calcanus). Noen av disse slimposene ligger nær hudoverflaten som gjør at ved en betennelse kan det skje trofiske endringer (farge og temperatur). Dette gjør diagnoseringen lettere, men dersom de som ligger dypt må det gjerne differensieres fra andre potensielle årsaker ved bruk av forskjellige undersøkelser og tester.
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Sjeldent er det behov for bildediagnostikk og diagnosen kan settes utifra anamnese (sykehistorie) og undersøkelse (9, 2). I henhold til behandling finnes det flere alternativer avhengig av det kliniske bildet. Konservativ behandling består av antiinflammatorisk medisin, rehabilitering/øvelser og manuell behandling (7, 8, 3). Dersom dette gir lite effekt er alternativet steroidinjeksjon som også har påvist god effekt sammen med rehabilitering (8). En fare med gjentakende injeksjoner er ruptur av sener og andre muskulære strukturer i området (1). Det anbefales derfor konservativ behandling med fokus på rehabilitering. Dersom dette feiler er alternativet kirurgi som har indikert god effekt når andre behandlingsmetoder feiler (6, 10).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
En slimpose er en gelefylt "sekk" som inneholder leddvæske og har som oppgave å hindre friksjon mellom nærliggende strukturer. Det er gjerne en sene på hver side eller benoverflate og sene på den andre siden av slimposen. Slimposen slipper også ut væske som fungerer som «olje» for gjøre det lettere for senen og eventuelt benoverflaten, å gli i forhold til hverandre.
Årsak
Årsaken til at en slik slimpose blir betent er gjerne ett kraftig støt/slag til området eller gjentakende støt av mindre kraft. Uansett hvor i kroppen dette skjer er det gjerne på grunn av ensidig, langvarig belastning hvor slimposen blir irritert fordi sener gnisser mye mot posen. Vanligvis er det en underliggende årsak i bevegelsesapparatet som skaper en kompenserende mekanisme som dermed skaper symptomer. Det kan også være en bakteriell årsak eller fordi det finnes underliggende revmatisk sykdom.
Symptomer
Symptomer avhenger av hvilket området som er påvirket/utsatt. Slimposebetennelse kan oppstå mange steder slik som albuen (olecranon), knærne (prepatellar), skulderen (subacromial), hoften (trochanteric) og foten (calcanus). Noen av disse slimposene ligger nær hudoverflaten som gjør at ved en betennelse kan det skje trofiske endringer (farge og temperatur). Dette gjør diagnoseringen lettere, men dersom de som ligger dypt må det gjerne differensieres fra andre potensielle årsaker ved bruk av forskjellige undersøkelser og tester.
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (kiropraktor, lege, fysioterapeut, manuell terapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Sjeldent er det behov for bildediagnostikk og diagnosen kan settes utifra anamnese (sykehistorie) og undersøkelse (9, 2). I henhold til behandling finnes det flere alternativer avhengig av det kliniske bildet. Konservativ behandling består av antiinflammatorisk medisin, rehabilitering/øvelser og manuell behandling (7, 8, 3). Dersom dette gir lite effekt er alternativet steroidinjeksjon som også har påvist god effekt sammen med rehabilitering (8). En fare med gjentakende injeksjoner er ruptur av sener og andre muskulære strukturer i området (1). Det anbefales derfor konservativ behandling med fokus på rehabilitering. Dersom dette feiler er alternativet kirurgi som har indikert god effekt når andre behandlingsmetoder feiler (6, 10).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Bhatia, M., Singh, B., Nicolaou, N., & Ravikumar, K. J. (91). Correlation between rotator cuff tears and repeated subacromial steroid injections: a case-controlled study. 5, 414-6. doi:10.1308/003588409X428261
2. Blankenbaker, D. G., Ullrick, S. R., Davis, K. W., De Smet, A. A., Haaland, B., & Fine, J. P. (2008). Correlation of MRI findings with clinical findings of trochanteric pain syndrome. Skeletal Radiol., 37(10), 903-909. doi:10.1007/s00256-008-0514-8
3. Conduah, A. H., Baker, C. L. r., & Baker, C. L. J. (2010). Clinical management of scapulothoracic bursitis and the snapping scapula. Sports Health., 2(2), 147-155. doi:10.1177/1941738109338359
4. Hodler, J., Gilula, L. A., Ditsios, K. T., & Yamaguchi, K. (2003). Fluoroscopically guided scapulothoracic injections. AJR Am J Roentgenol., 181(5), 1232-1234. doi:10.2214/ajr.181.5.1811232
5. Huang, C. C., Ko, S. F., Ng, S. H., Lin, C. C., Huang, H. Y., Yu, P. C., & Lee, T. Y. (2005). Scapulothoracic bursitis of the chest wall: sonographic features with pathologic correlation. J Ultrasound Med, 24(10), 1437-1440.
6. Kerr, D. R., & Carpenter, C. W. (1990). Arthroscopic resection of olecranon and prepatellar bursae. Arthroscopy, 6(2), 86-88.
7. Petri, M., Hufman, S. L., Waser, G., Cui, H., Snabes, M. C., & Verburg, K. M. (2004). Celecoxib effectively treats patients with acute shoulder tendinitis/bursitis. J Rheumatol., 31(8), 1614- 1620.
8. Shah, N., & Lewis, M. (2007). Shoulder adhesive capsulitis: systematic review of randomised trials using multiple corticosteroid injections. Br J Gen Pract., 57(541), 662-667.
9. Silva, F., Adams, T., Feinstein, J., & Arroyo, R. A. (2008). Trochanteric bursitis: refuting the myth of inflammation. J Clin Rheumatol., 14(2), 82-86. doi:10.1097/RHU.0b013e31816b4471
10. Stewart, N. J., Manzanares, J. B., & Morrey, B. F. (1997). Surgical treatment of aseptic olecranon bursitis. J Shoulder Elbow Surg., 6(1), 49-54.
11. Weinstein, P. S., Canoso, J. J., & Wohlgethan, J. R. (1984). Long-term follow-up of corticosteroid injection for traumatic olecranon bursitis. Ann Rheum Dis., 43(1), 44-46.
2. Blankenbaker, D. G., Ullrick, S. R., Davis, K. W., De Smet, A. A., Haaland, B., & Fine, J. P. (2008). Correlation of MRI findings with clinical findings of trochanteric pain syndrome. Skeletal Radiol., 37(10), 903-909. doi:10.1007/s00256-008-0514-8
3. Conduah, A. H., Baker, C. L. r., & Baker, C. L. J. (2010). Clinical management of scapulothoracic bursitis and the snapping scapula. Sports Health., 2(2), 147-155. doi:10.1177/1941738109338359
4. Hodler, J., Gilula, L. A., Ditsios, K. T., & Yamaguchi, K. (2003). Fluoroscopically guided scapulothoracic injections. AJR Am J Roentgenol., 181(5), 1232-1234. doi:10.2214/ajr.181.5.1811232
5. Huang, C. C., Ko, S. F., Ng, S. H., Lin, C. C., Huang, H. Y., Yu, P. C., & Lee, T. Y. (2005). Scapulothoracic bursitis of the chest wall: sonographic features with pathologic correlation. J Ultrasound Med, 24(10), 1437-1440.
6. Kerr, D. R., & Carpenter, C. W. (1990). Arthroscopic resection of olecranon and prepatellar bursae. Arthroscopy, 6(2), 86-88.
7. Petri, M., Hufman, S. L., Waser, G., Cui, H., Snabes, M. C., & Verburg, K. M. (2004). Celecoxib effectively treats patients with acute shoulder tendinitis/bursitis. J Rheumatol., 31(8), 1614- 1620.
8. Shah, N., & Lewis, M. (2007). Shoulder adhesive capsulitis: systematic review of randomised trials using multiple corticosteroid injections. Br J Gen Pract., 57(541), 662-667.
9. Silva, F., Adams, T., Feinstein, J., & Arroyo, R. A. (2008). Trochanteric bursitis: refuting the myth of inflammation. J Clin Rheumatol., 14(2), 82-86. doi:10.1097/RHU.0b013e31816b4471
10. Stewart, N. J., Manzanares, J. B., & Morrey, B. F. (1997). Surgical treatment of aseptic olecranon bursitis. J Shoulder Elbow Surg., 6(1), 49-54.
11. Weinstein, P. S., Canoso, J. J., & Wohlgethan, J. R. (1984). Long-term follow-up of corticosteroid injection for traumatic olecranon bursitis. Ann Rheum Dis., 43(1), 44-46.
Hva er en senebetennelse?
Dette er en betennelsesreaksjon i strukturen som fester benet og muskelen sammen. Senen i seg selv har lav blodtilførsel og dermed lang tilhelingstid dersom det skulle foreligge irritasjon/skade på vevet. Dette kan oppstå i hvilken som helst av senene.
Årsak
Senebetennelse fra ett generelt ståsted er oftest grunnet overbelastning. Med overbelastning menes det repetisjon av en bevegelse eller ensidig oppgave hvor spesifikt vev blir belastet. Over en lenger periode skaper denne overbelastningen en endring i vevet som medfører blant annet redusert blodtilførsel. I flere tilfeller er det oppdaget mirkoskopiske rupturer mellom fibrene i senen, disse rupturene skaper denne betennelsesreaksjonen som varer ca. 10-12 dager, alt ettersom hvor flink en er til å gjøre de rette tiltakene (38, 2, 54). Som en del av tilhelingsprosessen blir det dannet arrvev. Denne arrvev dannelsen er årsaken til at nå i nyere tider har navnet blitt endret til «tendinose» for det viser seg nemlig at selv om symptomene har vært der over lang tid betyr ikke det at det er en aktiv betennelse (47, 39, 59, 58). Med en tendinose skjer det ofte en fortykkning av senen (en naturlig prosess grunnet gjentakende betennelser) som kan resultere i problemer med plass og funksjon. Dette er grunnen til at det er blitt kjent som en degeneretive lidelse (nedbrytelse av vanlig vev). Betennelse reaksjonen kan oppstå igjen grunnet ny overbelastning, men følger samme omløp som beskrevet ovenfor (22, 20, 8, 13, 18, 43, 23, 27, 32, 37, 16, 41, 33, 9, 45, 31, 46, 1).
Symptomer
- Smerter provosert med spesifikke bevegelse
- Redusert funksjon i området/redusert funksjon til å gjennomføre daglige gjøremål
- Mild hevelse
- Tykkelse av involvert sene
- Stivhet i området
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Først indikert for behandling er manuell behandling sammen med veiledet rehabilitering/trening. Særlig noe som kalles eksentrisk arbeid sammen med tung vekt og langsomme repitisjoner gir best resultater på tendinopatier ("senebetennelser") (25, 19, 28, 44, 48, 50, 55, 3, 21). Øvelser på denne måten har påvist bedre effekt enn massasje, men kombinert yter bløtvevsbehandling og øvelser best resultat (52, 53). Uttøying har ingen direkte skadeforbyggende effekt for denne problematikk, men kan være ett nyttig verktøy i kombinasjon med det overnevnte. Det anbefales å varme opp før dette gjennomføres mye fordi en av effektene fra uttøying er redusert styrke. Ved gjennomføring holder det med 15-30 sekunders hold, stort lenger gir ikke nødvendigvis økt effekt (56, 36, 35, 49, 42). Anbefales å gjøres 3-5 ganger i uken (enkelt hendelse gir økt mobilitet som varer i 90 min. Ved regelmessig utføring kan effekten vare opp mot flere uker etter stopp) (60). Is har generelt lite effekt sammen med eksentriske øvelser og varme har ofte bedre effekt ved kronisk debut (26, 14). Betennelsesdempende kremer (type ibux/voltarol - NSAID) har noe smertelindrende effekt særlig i starten (mindre bivirkninger enn pilleform) og kan være svært nyttig over en kort periode (5, 7, 10, 29, 30, 11, 4). Det anbefales ikke å bruke steroidinjeksjoner da dette gir økt sjans for ruptur (sjansen øker med alder) i tillegg har det ingen påvist effekt for tendinopati for kne og gir dårligere prognose for tennis albue (21, 49, 4, 51).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling.
Dette er en betennelsesreaksjon i strukturen som fester benet og muskelen sammen. Senen i seg selv har lav blodtilførsel og dermed lang tilhelingstid dersom det skulle foreligge irritasjon/skade på vevet. Dette kan oppstå i hvilken som helst av senene.
Årsak
Senebetennelse fra ett generelt ståsted er oftest grunnet overbelastning. Med overbelastning menes det repetisjon av en bevegelse eller ensidig oppgave hvor spesifikt vev blir belastet. Over en lenger periode skaper denne overbelastningen en endring i vevet som medfører blant annet redusert blodtilførsel. I flere tilfeller er det oppdaget mirkoskopiske rupturer mellom fibrene i senen, disse rupturene skaper denne betennelsesreaksjonen som varer ca. 10-12 dager, alt ettersom hvor flink en er til å gjøre de rette tiltakene (38, 2, 54). Som en del av tilhelingsprosessen blir det dannet arrvev. Denne arrvev dannelsen er årsaken til at nå i nyere tider har navnet blitt endret til «tendinose» for det viser seg nemlig at selv om symptomene har vært der over lang tid betyr ikke det at det er en aktiv betennelse (47, 39, 59, 58). Med en tendinose skjer det ofte en fortykkning av senen (en naturlig prosess grunnet gjentakende betennelser) som kan resultere i problemer med plass og funksjon. Dette er grunnen til at det er blitt kjent som en degeneretive lidelse (nedbrytelse av vanlig vev). Betennelse reaksjonen kan oppstå igjen grunnet ny overbelastning, men følger samme omløp som beskrevet ovenfor (22, 20, 8, 13, 18, 43, 23, 27, 32, 37, 16, 41, 33, 9, 45, 31, 46, 1).
Symptomer
- Smerter provosert med spesifikke bevegelse
- Redusert funksjon i området/redusert funksjon til å gjennomføre daglige gjøremål
- Mild hevelse
- Tykkelse av involvert sene
- Stivhet i området
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Først indikert for behandling er manuell behandling sammen med veiledet rehabilitering/trening. Særlig noe som kalles eksentrisk arbeid sammen med tung vekt og langsomme repitisjoner gir best resultater på tendinopatier ("senebetennelser") (25, 19, 28, 44, 48, 50, 55, 3, 21). Øvelser på denne måten har påvist bedre effekt enn massasje, men kombinert yter bløtvevsbehandling og øvelser best resultat (52, 53). Uttøying har ingen direkte skadeforbyggende effekt for denne problematikk, men kan være ett nyttig verktøy i kombinasjon med det overnevnte. Det anbefales å varme opp før dette gjennomføres mye fordi en av effektene fra uttøying er redusert styrke. Ved gjennomføring holder det med 15-30 sekunders hold, stort lenger gir ikke nødvendigvis økt effekt (56, 36, 35, 49, 42). Anbefales å gjøres 3-5 ganger i uken (enkelt hendelse gir økt mobilitet som varer i 90 min. Ved regelmessig utføring kan effekten vare opp mot flere uker etter stopp) (60). Is har generelt lite effekt sammen med eksentriske øvelser og varme har ofte bedre effekt ved kronisk debut (26, 14). Betennelsesdempende kremer (type ibux/voltarol - NSAID) har noe smertelindrende effekt særlig i starten (mindre bivirkninger enn pilleform) og kan være svært nyttig over en kort periode (5, 7, 10, 29, 30, 11, 4). Det anbefales ikke å bruke steroidinjeksjoner da dette gir økt sjans for ruptur (sjansen øker med alder) i tillegg har det ingen påvist effekt for tendinopati for kne og gir dårligere prognose for tennis albue (21, 49, 4, 51).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling.
1. Alfredson, H., Lorentzon, M., Bäckman, S., Bäckman, A., & Lerner, U. H. (2003). cDNA-arrays and realtime quantitative PCR techniques in the investigation of chronic Achilles tendinosis. J Orthop Res., 21(6), 970-975. doi:10.1016/S0736-0266(03)00107-4
2. Arner, O., Lindholm, A., & Orell, S. R. (1959). Histologic changes in subcutaneous rupture of the Achilles tendon; a study of 74 cases. Acta Chir Scand., 116(5-6), 484-490.
3. Beyer, R., Kongsgaard, M., Hougs Kjær, B., Øhlenschlæger, T., Kjær, M., & Magnusson, S. P. (2015). Heavy Slow Resistance Versus Eccentric Training as Treatment for Achilles Tendinopathy: A Randomized Controlled Trial. Am J Sports Med., 43(7), 1704-1711. doi:10.1177/0363546515584760
4. Bisset, L., Beller, E., Jull, G., Brooks, P., Darnell, R., & Vicenzino, B. (2006). Mobilisation with movement and exercise, corticosteroid injection, or wait and see for tennis elbow: randomised trial. BMJ, 333(7575), 939. doi:10.1136/bmj.38961.584653.AE
5. Bjordal, J. M., Lopes-Martins, R. A., & Iversen, V. V. (2006). A randomised, placebo controlled trial of low level laser therapy for activated Achilles tendinitis with microdialysis measurement of peritendinous prostaglandin E2 concentrations. Br J Sports Med., 40(1), 76-80. doi:10.1136/bjsm.2005.020842
6. Brosseau, L., Casimiro, L., Milne, S., Robinson, V., Shea, B., Tugwell, P., & Wells, G. (2002). Deep transverse friction massage for treating tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(4). doi:10.1002/14651858.CD003528
7. Burnham, R., Gregg, R., Healy, P., & Steadward, R. (1998). The effectiveness of topical diclofenac for lateral epicondylitis. Clin J Sport Med., 8(2), 78-81.
8. Chard, M. D., Cawston, T. E., Riley, G. P., Gresham, G. A., & Hazleman, B. L. (1994). Rotator cuff degeneration and lateral epicondylitis: a comparative histological study. Ann Rheum Dis., 53(1), 30-34.
9. Clarke, M. T., Lyall, H. A., Grant, J. W., & Matthewson, M. H. (1998). The histopathology of de Quervain's disease. J Hand Surg Br., 23(6), 732-734.
10. Demirtaş, R. N., & Oner, C. (1998). The treatment of lateral epicondylitis by iontophoresis of sodium salicylate and sodium diclofenac. Clin Rehabil., 12(1), 23-29. doi:10.1191/026921598672378032
11. Derry, S., Moore, R. A., Gaskell, H., McIntyre, M., & Wiffen, P. J. (2015). Topical NSAIDs for acute musculoskeletal pain in adults. Cochrane Database Syst Rev.(6). doi:10.1002/14651858.CD007402.pub3.
12. Fu, S. C., Wang, W., Pau, H. M., Wong, Y. P., Chan, K. M., & Rolf, C. G. (2002). Increased expression of transforming growth factor-beta1 in patellar tendinosis. Clin Orthop Relat Res.(400), 174-183.
13. Galliani, I., Burattini, S., Mariani, A. R., Riccio, M., Cassiani, G., & Falcieri, E. (2002). Morphofunctional changes in human tendon tissue. Eur J Histochem., 46(1), 3-12.
14. Giombini, A., Di Cesare, A., Casciello, G., Sorrenti, D., Dragoni, S., & Gabriele, P. (2002). Hyperthermia at 434 MHz in the treatment of overuse sport tendinopathies: a randomised controlled clinical trial. Int J Sports Med., 23(3), 207-211. doi:10.1055/s-2002-23180
15. Holmgren, T., Björnsson Hallgren, H., Öberg, B., Adolfsson, L., & Johansson, K. (2012). Effect of specific exercise strategy on need for surgery in patients with subacromial impingement syndrome: randomised controlled study. BMJ, 344(e), 787. doi:10.1136/bmj.e787
16. Ireland, D., Harrall, R., Curry, V., Holloway, G., Hackney, R., Hazleman, B., & Riley, G. (2001). Multiple changes in gene expression in chronic human Achilles tendinopathy. Matrix Biol., 20(3), 159- 169.
17. Ismail, A. M., Balakrishnan, R., Rajakumar, M. K., & Lumpur, K. (1969). Rupture of patellar ligament after steroid infiltration. Report of a case. J Bone Joint Surg Br., 51(3), 503-505.
18. Järvinen, M., Józsa, L., Kannus, P., Järvinen, T. L., Kvist, M., & Leadbetter, W. (1997). Histopathological findings in chronic tendon disorders. Scand J Med Sci Sports., 7(2), 86-95.
19. Jonsson, P., & Alfredson, H. (2005). Superior results with eccentric compared to concentric quadriceps training in patients with jumper's knee: a prospective randomised study. Br J Sports Med., 39(11), 847-850. doi:10.1136/bjsm.2005.018630
20. Khan, K. M., Bonar, F., Desmond, P. M., Cook, J. L., Young, D. A., Visentini, P. J., . . . Wark, J. D. (1996). Patellar tendinosis (jumper's knee): findings at histopathologic examination, US, and MR imaging. Victorian Institute of Sport Tendon Study Group. Radiology, 200(3), 821-827. doi:10.1148/radiology.200.3.8756939
21. Kongsgaard, M., Kovanen, V., Aagaard, P., Doessing, S., Hansen, P., Laursen, A. H., . . . Magnusson, S. P. (2009). Corticosteroid injections, eccentric decline squat training and heavy slow resistance training in patellar tendinopathy. Scand J Med Sci Sports., 19(6), 790-802. doi:10.1111/j.1600-0838.2009.00949.x
22. Kragsnaes, M. S., Fredberg, U., Stribolt, K., Kjaer, S. G., Bendix, K., & Ellingsen, T. (2014). Stereological quantification of immune-competent cells in baseline biopsy specimens from achilles tendons: results from patients with chronic tendinopathy followed for more than 4 years. Am J Sports Med, 42(10), 2435-2445. doi:10.1177/0363546514542329
23. Kvist, M., Józsa, L., Järvinen, M. J., & Kvist, H. (1987). Chronic Achilles paratenonitis in athletes: a histological and histochemical study. Pathology, 19(1), 1-11.
24. Legerlotz, K., Jones, E. R., Screen, H. R., & Riley, G. P. (2012). Increased expression of IL-6 family members in tendon pathology. Rheumatology (Oxford). 51(7), 1161-1165. doi:10.1093/rheumatology/kes002
25. Mafi, N., Lorentzon, R., & Alfredson, H. (2001). Superior short-term results with eccentric calf muscle training compared to concentric training in a randomized prospective multicenter study on patients with chronic Achilles tendinosis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 9(1), 42-47. doi:10.1007/s001670000148
26. Manias, P., & Stasinopoulos, D. (2006). A controlled clinical pilot trial to study the effectiveness of ice as a supplement to the exercise programme for the management of lateral elbow tendinopathy. Br J Sports Med., 40(1), 81-85. doi:10.1136/bjsm.2005.020909
27. Martens, M., Wouters, P., Burssens, A., & Mulier, J. C. (1982). Patellar tendinitis: pathology and results of treatment. Acta Orthop Scand., 53(3), 445-450.
28. Martínez-Martín, P., Raffaelli, E. J., Titus, F., Despuig, J., Fragoso, Y. D., Díez-Tejedor, E., . . . Group., C.-o. S. (2001). Efficacy and safety of metamizol vs. acetylsalicylic acid in patients with moderate episodic tension-type headache: a randomized, double-blind, placebo- and activecontrolled, multicentre study. Cephalalgia, 21(5), 604-610. doi:10.1046/j.1468- 2982.2001.00216.x
29. Mazières, B., Rouanet, S., Guillon, Y., Scarsi, C., & Reiner, V. (2005). Topical ketoprofen patch in the treatment of tendinitis: a randomized, double blind, placebo controlled study. J Rheumatol., 32(8), 1563-1570.
30. McLauchlan, G. J., & Handoll, H. H. (2001). Interventions for treating acute and chronic Achilles tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(2). doi:10.1002/14651858.CD000232
31. Millar, N. L., Hueber, A. J., Reilly, J. H., Xu, Y., Fazzi, U. G., Murrell, G. A., & McInnes, I. B. (2010). Inflammation is present in early human tendinopathy. Am J Sports Med., 38(10), 2085-2091. doi:10.1177/0363546510372613
32. Mosier, S. M., Pomeroy, G., & Manoli, A. n. (1999). Pathoanatomy and etiology of posterior tibial tendon dysfunction. Clin Orthop Relat Res.(365), 12-22.
33. Movin, T., Gad, A., Reinholt, F. P., & Rolf, C. (1997). Tendon pathology in long-standing achillodynia. Biopsy findings in 40 patients. Acta Orthop Scand., 68(2), 170-175.
34. Munteanu, S. E., & Barton, C. J. (2011). Lower limb biomechanics during running in individuals with achilles tendinopathy: a systematic review. J Foot Ankle Res.(30), 4-15. doi:10.1186/1757- 1146-4-15.
35. Nakano, J., Yamabayashi, C., Scott, A., & Reid, W. D. (2012). The effect of heat applied with stretch to increase range of motion: a systematic review. Phys Ther Sport., 13(3), 180-188. doi:10.1016/j.ptsp.2011.11.003
36. Park, D. Y., & Chou, L. (2006). Stretching for prevention of Achilles tendon injuries: a review of the literature. Foot Ankle Int., 27(12), 1086-1095. doi:10.1177/107110070602701215
37. Popp, J. E., Yu, J. S., & Kaeding, C. C. (1997). Recalcitrant patellar tendinitis. Magnetic resonance imaging, histologic evaluation, and surgical treatment. Am J Sports Med., 25(2), 218-222. doi:10.1177/036354659702500214
38. Premdas, J., Tang, J. B., Warner, J. P., Murray, M. M., & Spector, M. (2001). The presence of smooth muscle actin in fibroblasts in the torn human rotator cuff. J Orthop Res., 19(2), 221-228. doi:10.1016/S0736-0266(00)90011-1
39. Puxkandl, R., Zizak, I., Paris, O., Keckes, J., Tesch, W., Bernstorff, S., . . . Fratzl, P. (2002). Viscoelastic properties of collagen: synchrotron radiation investigations and structural model. Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci., 357(1418), 191-197. doi:10.1098/rstb.2001.1033
40. Rees, J. D., Wilson, A. M., & Wolman, R. L. (2006). Current concepts in the management of tendon disorders. Rheumatology (Oxford). 45(5), 508-521. doi:10.1093/rheumatology/kel046
41. Riley, G. P., Harrall, R. L., Constant, C. R., Chard, M. D., Cawston, T. E., & Hazleman, B. L. (1994). Glycosaminoglycans of human rotator cuff tendons: changes with age and in chronic rotator cuff tendinitis. Ann Rheum Dis., 53(6), 367-376.
42. Roberts, J. M., & Wilson, K. (1999). Effect of stretching duration on active and passive range of motion in the lower extremity. Br J Sports Med., 33(4), 259-263.
43. Rolf, C. G., Fu, B. S., Pau, A., Wang, W., & Chan, B. (2001). Increased cell proliferation and associated expression of PDGFRbeta causing hypercellularity in patellar tendinosis. Rheumatology (Oxford). 40(3), 256-261.
44. Roos, E. M., Engström, M., Lagerquist, A., & Söderberg, B. (2004). Clinical improvement after 6 weeks of eccentric exercise in patients with mid-portion Achilles tendinopathy -- a randomized trial with 1-year follow-up. Scand J Med Sci Sports., 14(5), 286-295. doi:10.1111/j.1600- 0838.2004.378.x
45. Sarkar, K., & Uhthoff, H. K. (1980). Ultrastructure of the common extensor tendon in tennis elbow. Virchows Arch A Pathol Anat Histol., 386(3), 317-330.
46. Schubert, T. E., Weidler, C., Lerch, K., Hofstädter, F., & Straub, R. H. (2005). Achilles tendinosis is associated with sprouting of substance P positive nerve fibres. Ann Rheum Dis., 64(7), 1083- 1086. doi:10.1136/ard.2004.029876
47. Scott, A., Backman, L. J., & Speed, C. (2015). Tendinopathy: Update on Pathophysiology. J Orthop Sports Phys Ther., 45(11), 833-841. doi:10.2519/jospt.2015.5884
48. Selvanetti, A., et al. (2003). Med Sport (Vol. 56). Roma.
49. Shrier, I. (2004). Does stretching improve performance? A systematic and critical review of the literature. Clin J Sport Med., 14(5), 267-273.
50. Silbernagel, K. G., Thomeé, R., Thomeé, P., & Karlsson, J. (2001). Eccentric overload training for patients with chronic Achilles tendon pain--a randomised controlled study with reliability testing of the evaluation methods. Scand J Med Sci Sports., 11(4), 197-206.
51. Smidt, N., van der Windt, D. A., Assendelft, W. J., Devillé, W. L., Korthals-de Bos, I. B., & Bouter, L. M. (2002). Corticosteroid injections, physiotherapy, or a wait-and-see policy for lateral epicondylitis: a randomised controlled trial. Lancet, 359(9307), 657-662. doi:10.1016/S0140- 6736(02)07811-X
52. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2006). Comparison of effects of Cyriax physiotherapy, a supervised exercise programme and polarized polychromatic non-coherent light (Bioptron light) for the treatment of lateral epicondylitis. Clin Rehabil., 20(1), 12-23. doi:10.1191/0269215506cr921oa
53. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2004). Comparison of effects of exercise programme, pulsed ultrasound and transverse friction in the treatment of chronic patellar tendinopathy. Clin Rehabil., 18(4), 347-352. doi:10.1191/0269215504cr757oa
54. Svensson, M., Kartus, J., Christensen, L. R., Movin, T., Papadogiannakis, N., & Karlsson, J. (2005). A long-term serial histological evaluation of the patellar tendon in humans after harvesting its central third. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 13(5), 398-404. doi:10.1007/s00167-004- 0590-9
55. Svernlöv, B., & Adolfsson, L. (2001). Non-operative treatment regime including eccentric training for lateral humeral epicondylalgia. Scand J Med Sci Sports., 11(6), 328-334.
56. Thacker, S. B., Gilchrist, J., Stroup, D. F., & Kimsey, C. D. J. (2004). The impact of stretching on sports injury risk: a systematic review of the literature. Med Sci Sports Exerc., 36(3), 371-378.
57. Tittiranonda, P., Rempel, D., Armstrong, T., & Burastero, S. (1999). Effect of four computer keyboards in computer users with upper extremity musculoskeletal disorders. Am J Ind Med., 35(6), 647-661.
58. Wellen, J., Helmer, K. G., Grigg, P., & Sotak, C. H. (2005). Spatial characterization of T1 and T2 relaxation times and the water apparent diffusion coefficient in rabbit Achilles tendon subjected to tensile loading. Magn Reson Med., 53(3), 535-544. doi:10.1002/mrm.20361
59. Wren, T. A., Lindsey, D. P., Beaupré, G. S., & Carter, D. R. (2003). Effects of creep and cyclic loading on the mechanical properties and failure of human Achilles tendons. Ann Biomed Eng., 31(6), 710-717.
60. Zebas, C. J., & Rivera, M. S. (1985). Retention of flexibility in selected joints after cessation of a stretching exercise program. In C. O. Dotson & J. H. Humphrey (Eds.), Exercise Physiology: Current Selected Research (pp. 181). New York: AMS Press.
2. Arner, O., Lindholm, A., & Orell, S. R. (1959). Histologic changes in subcutaneous rupture of the Achilles tendon; a study of 74 cases. Acta Chir Scand., 116(5-6), 484-490.
3. Beyer, R., Kongsgaard, M., Hougs Kjær, B., Øhlenschlæger, T., Kjær, M., & Magnusson, S. P. (2015). Heavy Slow Resistance Versus Eccentric Training as Treatment for Achilles Tendinopathy: A Randomized Controlled Trial. Am J Sports Med., 43(7), 1704-1711. doi:10.1177/0363546515584760
4. Bisset, L., Beller, E., Jull, G., Brooks, P., Darnell, R., & Vicenzino, B. (2006). Mobilisation with movement and exercise, corticosteroid injection, or wait and see for tennis elbow: randomised trial. BMJ, 333(7575), 939. doi:10.1136/bmj.38961.584653.AE
5. Bjordal, J. M., Lopes-Martins, R. A., & Iversen, V. V. (2006). A randomised, placebo controlled trial of low level laser therapy for activated Achilles tendinitis with microdialysis measurement of peritendinous prostaglandin E2 concentrations. Br J Sports Med., 40(1), 76-80. doi:10.1136/bjsm.2005.020842
6. Brosseau, L., Casimiro, L., Milne, S., Robinson, V., Shea, B., Tugwell, P., & Wells, G. (2002). Deep transverse friction massage for treating tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(4). doi:10.1002/14651858.CD003528
7. Burnham, R., Gregg, R., Healy, P., & Steadward, R. (1998). The effectiveness of topical diclofenac for lateral epicondylitis. Clin J Sport Med., 8(2), 78-81.
8. Chard, M. D., Cawston, T. E., Riley, G. P., Gresham, G. A., & Hazleman, B. L. (1994). Rotator cuff degeneration and lateral epicondylitis: a comparative histological study. Ann Rheum Dis., 53(1), 30-34.
9. Clarke, M. T., Lyall, H. A., Grant, J. W., & Matthewson, M. H. (1998). The histopathology of de Quervain's disease. J Hand Surg Br., 23(6), 732-734.
10. Demirtaş, R. N., & Oner, C. (1998). The treatment of lateral epicondylitis by iontophoresis of sodium salicylate and sodium diclofenac. Clin Rehabil., 12(1), 23-29. doi:10.1191/026921598672378032
11. Derry, S., Moore, R. A., Gaskell, H., McIntyre, M., & Wiffen, P. J. (2015). Topical NSAIDs for acute musculoskeletal pain in adults. Cochrane Database Syst Rev.(6). doi:10.1002/14651858.CD007402.pub3.
12. Fu, S. C., Wang, W., Pau, H. M., Wong, Y. P., Chan, K. M., & Rolf, C. G. (2002). Increased expression of transforming growth factor-beta1 in patellar tendinosis. Clin Orthop Relat Res.(400), 174-183.
13. Galliani, I., Burattini, S., Mariani, A. R., Riccio, M., Cassiani, G., & Falcieri, E. (2002). Morphofunctional changes in human tendon tissue. Eur J Histochem., 46(1), 3-12.
14. Giombini, A., Di Cesare, A., Casciello, G., Sorrenti, D., Dragoni, S., & Gabriele, P. (2002). Hyperthermia at 434 MHz in the treatment of overuse sport tendinopathies: a randomised controlled clinical trial. Int J Sports Med., 23(3), 207-211. doi:10.1055/s-2002-23180
15. Holmgren, T., Björnsson Hallgren, H., Öberg, B., Adolfsson, L., & Johansson, K. (2012). Effect of specific exercise strategy on need for surgery in patients with subacromial impingement syndrome: randomised controlled study. BMJ, 344(e), 787. doi:10.1136/bmj.e787
16. Ireland, D., Harrall, R., Curry, V., Holloway, G., Hackney, R., Hazleman, B., & Riley, G. (2001). Multiple changes in gene expression in chronic human Achilles tendinopathy. Matrix Biol., 20(3), 159- 169.
17. Ismail, A. M., Balakrishnan, R., Rajakumar, M. K., & Lumpur, K. (1969). Rupture of patellar ligament after steroid infiltration. Report of a case. J Bone Joint Surg Br., 51(3), 503-505.
18. Järvinen, M., Józsa, L., Kannus, P., Järvinen, T. L., Kvist, M., & Leadbetter, W. (1997). Histopathological findings in chronic tendon disorders. Scand J Med Sci Sports., 7(2), 86-95.
19. Jonsson, P., & Alfredson, H. (2005). Superior results with eccentric compared to concentric quadriceps training in patients with jumper's knee: a prospective randomised study. Br J Sports Med., 39(11), 847-850. doi:10.1136/bjsm.2005.018630
20. Khan, K. M., Bonar, F., Desmond, P. M., Cook, J. L., Young, D. A., Visentini, P. J., . . . Wark, J. D. (1996). Patellar tendinosis (jumper's knee): findings at histopathologic examination, US, and MR imaging. Victorian Institute of Sport Tendon Study Group. Radiology, 200(3), 821-827. doi:10.1148/radiology.200.3.8756939
21. Kongsgaard, M., Kovanen, V., Aagaard, P., Doessing, S., Hansen, P., Laursen, A. H., . . . Magnusson, S. P. (2009). Corticosteroid injections, eccentric decline squat training and heavy slow resistance training in patellar tendinopathy. Scand J Med Sci Sports., 19(6), 790-802. doi:10.1111/j.1600-0838.2009.00949.x
22. Kragsnaes, M. S., Fredberg, U., Stribolt, K., Kjaer, S. G., Bendix, K., & Ellingsen, T. (2014). Stereological quantification of immune-competent cells in baseline biopsy specimens from achilles tendons: results from patients with chronic tendinopathy followed for more than 4 years. Am J Sports Med, 42(10), 2435-2445. doi:10.1177/0363546514542329
23. Kvist, M., Józsa, L., Järvinen, M. J., & Kvist, H. (1987). Chronic Achilles paratenonitis in athletes: a histological and histochemical study. Pathology, 19(1), 1-11.
24. Legerlotz, K., Jones, E. R., Screen, H. R., & Riley, G. P. (2012). Increased expression of IL-6 family members in tendon pathology. Rheumatology (Oxford). 51(7), 1161-1165. doi:10.1093/rheumatology/kes002
25. Mafi, N., Lorentzon, R., & Alfredson, H. (2001). Superior short-term results with eccentric calf muscle training compared to concentric training in a randomized prospective multicenter study on patients with chronic Achilles tendinosis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 9(1), 42-47. doi:10.1007/s001670000148
26. Manias, P., & Stasinopoulos, D. (2006). A controlled clinical pilot trial to study the effectiveness of ice as a supplement to the exercise programme for the management of lateral elbow tendinopathy. Br J Sports Med., 40(1), 81-85. doi:10.1136/bjsm.2005.020909
27. Martens, M., Wouters, P., Burssens, A., & Mulier, J. C. (1982). Patellar tendinitis: pathology and results of treatment. Acta Orthop Scand., 53(3), 445-450.
28. Martínez-Martín, P., Raffaelli, E. J., Titus, F., Despuig, J., Fragoso, Y. D., Díez-Tejedor, E., . . . Group., C.-o. S. (2001). Efficacy and safety of metamizol vs. acetylsalicylic acid in patients with moderate episodic tension-type headache: a randomized, double-blind, placebo- and activecontrolled, multicentre study. Cephalalgia, 21(5), 604-610. doi:10.1046/j.1468- 2982.2001.00216.x
29. Mazières, B., Rouanet, S., Guillon, Y., Scarsi, C., & Reiner, V. (2005). Topical ketoprofen patch in the treatment of tendinitis: a randomized, double blind, placebo controlled study. J Rheumatol., 32(8), 1563-1570.
30. McLauchlan, G. J., & Handoll, H. H. (2001). Interventions for treating acute and chronic Achilles tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(2). doi:10.1002/14651858.CD000232
31. Millar, N. L., Hueber, A. J., Reilly, J. H., Xu, Y., Fazzi, U. G., Murrell, G. A., & McInnes, I. B. (2010). Inflammation is present in early human tendinopathy. Am J Sports Med., 38(10), 2085-2091. doi:10.1177/0363546510372613
32. Mosier, S. M., Pomeroy, G., & Manoli, A. n. (1999). Pathoanatomy and etiology of posterior tibial tendon dysfunction. Clin Orthop Relat Res.(365), 12-22.
33. Movin, T., Gad, A., Reinholt, F. P., & Rolf, C. (1997). Tendon pathology in long-standing achillodynia. Biopsy findings in 40 patients. Acta Orthop Scand., 68(2), 170-175.
34. Munteanu, S. E., & Barton, C. J. (2011). Lower limb biomechanics during running in individuals with achilles tendinopathy: a systematic review. J Foot Ankle Res.(30), 4-15. doi:10.1186/1757- 1146-4-15.
35. Nakano, J., Yamabayashi, C., Scott, A., & Reid, W. D. (2012). The effect of heat applied with stretch to increase range of motion: a systematic review. Phys Ther Sport., 13(3), 180-188. doi:10.1016/j.ptsp.2011.11.003
36. Park, D. Y., & Chou, L. (2006). Stretching for prevention of Achilles tendon injuries: a review of the literature. Foot Ankle Int., 27(12), 1086-1095. doi:10.1177/107110070602701215
37. Popp, J. E., Yu, J. S., & Kaeding, C. C. (1997). Recalcitrant patellar tendinitis. Magnetic resonance imaging, histologic evaluation, and surgical treatment. Am J Sports Med., 25(2), 218-222. doi:10.1177/036354659702500214
38. Premdas, J., Tang, J. B., Warner, J. P., Murray, M. M., & Spector, M. (2001). The presence of smooth muscle actin in fibroblasts in the torn human rotator cuff. J Orthop Res., 19(2), 221-228. doi:10.1016/S0736-0266(00)90011-1
39. Puxkandl, R., Zizak, I., Paris, O., Keckes, J., Tesch, W., Bernstorff, S., . . . Fratzl, P. (2002). Viscoelastic properties of collagen: synchrotron radiation investigations and structural model. Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci., 357(1418), 191-197. doi:10.1098/rstb.2001.1033
40. Rees, J. D., Wilson, A. M., & Wolman, R. L. (2006). Current concepts in the management of tendon disorders. Rheumatology (Oxford). 45(5), 508-521. doi:10.1093/rheumatology/kel046
41. Riley, G. P., Harrall, R. L., Constant, C. R., Chard, M. D., Cawston, T. E., & Hazleman, B. L. (1994). Glycosaminoglycans of human rotator cuff tendons: changes with age and in chronic rotator cuff tendinitis. Ann Rheum Dis., 53(6), 367-376.
42. Roberts, J. M., & Wilson, K. (1999). Effect of stretching duration on active and passive range of motion in the lower extremity. Br J Sports Med., 33(4), 259-263.
43. Rolf, C. G., Fu, B. S., Pau, A., Wang, W., & Chan, B. (2001). Increased cell proliferation and associated expression of PDGFRbeta causing hypercellularity in patellar tendinosis. Rheumatology (Oxford). 40(3), 256-261.
44. Roos, E. M., Engström, M., Lagerquist, A., & Söderberg, B. (2004). Clinical improvement after 6 weeks of eccentric exercise in patients with mid-portion Achilles tendinopathy -- a randomized trial with 1-year follow-up. Scand J Med Sci Sports., 14(5), 286-295. doi:10.1111/j.1600- 0838.2004.378.x
45. Sarkar, K., & Uhthoff, H. K. (1980). Ultrastructure of the common extensor tendon in tennis elbow. Virchows Arch A Pathol Anat Histol., 386(3), 317-330.
46. Schubert, T. E., Weidler, C., Lerch, K., Hofstädter, F., & Straub, R. H. (2005). Achilles tendinosis is associated with sprouting of substance P positive nerve fibres. Ann Rheum Dis., 64(7), 1083- 1086. doi:10.1136/ard.2004.029876
47. Scott, A., Backman, L. J., & Speed, C. (2015). Tendinopathy: Update on Pathophysiology. J Orthop Sports Phys Ther., 45(11), 833-841. doi:10.2519/jospt.2015.5884
48. Selvanetti, A., et al. (2003). Med Sport (Vol. 56). Roma.
49. Shrier, I. (2004). Does stretching improve performance? A systematic and critical review of the literature. Clin J Sport Med., 14(5), 267-273.
50. Silbernagel, K. G., Thomeé, R., Thomeé, P., & Karlsson, J. (2001). Eccentric overload training for patients with chronic Achilles tendon pain--a randomised controlled study with reliability testing of the evaluation methods. Scand J Med Sci Sports., 11(4), 197-206.
51. Smidt, N., van der Windt, D. A., Assendelft, W. J., Devillé, W. L., Korthals-de Bos, I. B., & Bouter, L. M. (2002). Corticosteroid injections, physiotherapy, or a wait-and-see policy for lateral epicondylitis: a randomised controlled trial. Lancet, 359(9307), 657-662. doi:10.1016/S0140- 6736(02)07811-X
52. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2006). Comparison of effects of Cyriax physiotherapy, a supervised exercise programme and polarized polychromatic non-coherent light (Bioptron light) for the treatment of lateral epicondylitis. Clin Rehabil., 20(1), 12-23. doi:10.1191/0269215506cr921oa
53. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2004). Comparison of effects of exercise programme, pulsed ultrasound and transverse friction in the treatment of chronic patellar tendinopathy. Clin Rehabil., 18(4), 347-352. doi:10.1191/0269215504cr757oa
54. Svensson, M., Kartus, J., Christensen, L. R., Movin, T., Papadogiannakis, N., & Karlsson, J. (2005). A long-term serial histological evaluation of the patellar tendon in humans after harvesting its central third. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 13(5), 398-404. doi:10.1007/s00167-004- 0590-9
55. Svernlöv, B., & Adolfsson, L. (2001). Non-operative treatment regime including eccentric training for lateral humeral epicondylalgia. Scand J Med Sci Sports., 11(6), 328-334.
56. Thacker, S. B., Gilchrist, J., Stroup, D. F., & Kimsey, C. D. J. (2004). The impact of stretching on sports injury risk: a systematic review of the literature. Med Sci Sports Exerc., 36(3), 371-378.
57. Tittiranonda, P., Rempel, D., Armstrong, T., & Burastero, S. (1999). Effect of four computer keyboards in computer users with upper extremity musculoskeletal disorders. Am J Ind Med., 35(6), 647-661.
58. Wellen, J., Helmer, K. G., Grigg, P., & Sotak, C. H. (2005). Spatial characterization of T1 and T2 relaxation times and the water apparent diffusion coefficient in rabbit Achilles tendon subjected to tensile loading. Magn Reson Med., 53(3), 535-544. doi:10.1002/mrm.20361
59. Wren, T. A., Lindsey, D. P., Beaupré, G. S., & Carter, D. R. (2003). Effects of creep and cyclic loading on the mechanical properties and failure of human Achilles tendons. Ann Biomed Eng., 31(6), 710-717.
60. Zebas, C. J., & Rivera, M. S. (1985). Retention of flexibility in selected joints after cessation of a stretching exercise program. In C. O. Dotson & J. H. Humphrey (Eds.), Exercise Physiology: Current Selected Research (pp. 181). New York: AMS Press.
Hva er en labrum skade?
Dette er en skade på brusk strukturen i hofteleddet. Denne brusken øker leddoverflaten til hoften og gir hofteleddet stor bevegelsesfrihet. En skade til denne strukturen skjer som en rift eller avrivning.
Årsak
Skaden oppstår enten akutt eller over tid grunnet ensidig belastning og som oftest i eksplosive idretter på høyt nivå (fotball, generell friidrett) hvor under ekstremitetene jobber ekstremt variert, med retningsskifte og høy fart (2). Samtidig viser disposisjonen blant "vanlige folk" å være tilsvarende atleter (1) - dette var i asymptomatiske individer - det vil si at en bruskskade uten symptomer behøver ikke nødvendigvis behandling dersom det ikke finnes symptomer. Hvorfor de oppstår hos "vanlige folk" kan ha sammenheng med høyere disposisjon grunnet arbeidsoppgaver, hobby og/eller genetisk disposisjon. Bruskskader kan også være en sekundær skade pga. generell kronisk hofteproblematikk, ustabilitet eller patologiske årsaker. FAI (impingement), hofte dysplasi og artrose har sterk tilknyttning brusk skader (9). FAI er av størst relevans da det foreligger direkte link til slitasje endringer (artrose) som gir direkte utslag på brusken (3, 6, 7, 8). Fra samme studie sitert ovenfor som viser at disposisjonen blant asymptomatiske individer er jevnt fordelt mellom atleter og "vanlige folk" vises det at atleter er disponert mot flere tilfeller av hofte impingement sammen med bruskskader (4). Utifra en annen studie ble det sammenlignet symptomatiske (kirurgiske kandidater) og asymptomatiske pasienter, hvor de med smerter var betydelig mer preget av impingement (da særlig CAM variasjonen). Utifra dette stilles det teorier om FAI sammenstilt med en bruskskade er av større indikasjon for kirurgi enn uten (1)
Symptomer
Ofte høres eller kjennes det ett popp i hoften etterfulgt av smerter (enten akutt eller krypende). Skaden har ofte ett større omfang enn i skulderen, i den forstand at det ofte skjer skader på muskler og sener i tillegg. Det er vanlig å ikke kunne vektlegge benet og dersom det er mulig halter vedkommende på det involverte benet. Diagnosen kan bli indikert med fysisk eksaminasjon og anamnese, men i mange tilfeller (ikke alle) krever det bildediagnostikk for å sikre/utelukke diagnose.
Behandling
Prognosen varierer (oftest god) og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Dette behandles først og fremst med rehabiliterende øvelser i kombinasjon med manuell behandling da hoftebrusken har vist tilhelings egenskaper som kan bety at operasjon kan unngås (5, 7). Dersom bedring uteblir er operativ vurdering nødvendig. Dette skjer gjerne som artroskopisk kirurgi eller «kikkehulls» teknikk, men avhenger mange faktorer for å vurdere om pasient er en god kandidat for denne typen inngrep. Det finnes flere forskjellige operative teknikker for hofteproblematikk som inkluderer brusken, men dette blir ikke diskutert videre her. Etter operasjonen bør man oppsøke en autorisert manuell behandler (kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut) for rehabiliterende øvelser og evt. behandling. Dette er viktig for å hindre nedsatt funksjon og styrke i hoften, samt hindre tilbakefall (5).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Dette er en skade på brusk strukturen i hofteleddet. Denne brusken øker leddoverflaten til hoften og gir hofteleddet stor bevegelsesfrihet. En skade til denne strukturen skjer som en rift eller avrivning.
Årsak
Skaden oppstår enten akutt eller over tid grunnet ensidig belastning og som oftest i eksplosive idretter på høyt nivå (fotball, generell friidrett) hvor under ekstremitetene jobber ekstremt variert, med retningsskifte og høy fart (2). Samtidig viser disposisjonen blant "vanlige folk" å være tilsvarende atleter (1) - dette var i asymptomatiske individer - det vil si at en bruskskade uten symptomer behøver ikke nødvendigvis behandling dersom det ikke finnes symptomer. Hvorfor de oppstår hos "vanlige folk" kan ha sammenheng med høyere disposisjon grunnet arbeidsoppgaver, hobby og/eller genetisk disposisjon. Bruskskader kan også være en sekundær skade pga. generell kronisk hofteproblematikk, ustabilitet eller patologiske årsaker. FAI (impingement), hofte dysplasi og artrose har sterk tilknyttning brusk skader (9). FAI er av størst relevans da det foreligger direkte link til slitasje endringer (artrose) som gir direkte utslag på brusken (3, 6, 7, 8). Fra samme studie sitert ovenfor som viser at disposisjonen blant asymptomatiske individer er jevnt fordelt mellom atleter og "vanlige folk" vises det at atleter er disponert mot flere tilfeller av hofte impingement sammen med bruskskader (4). Utifra en annen studie ble det sammenlignet symptomatiske (kirurgiske kandidater) og asymptomatiske pasienter, hvor de med smerter var betydelig mer preget av impingement (da særlig CAM variasjonen). Utifra dette stilles det teorier om FAI sammenstilt med en bruskskade er av større indikasjon for kirurgi enn uten (1)
Symptomer
Ofte høres eller kjennes det ett popp i hoften etterfulgt av smerter (enten akutt eller krypende). Skaden har ofte ett større omfang enn i skulderen, i den forstand at det ofte skjer skader på muskler og sener i tillegg. Det er vanlig å ikke kunne vektlegge benet og dersom det er mulig halter vedkommende på det involverte benet. Diagnosen kan bli indikert med fysisk eksaminasjon og anamnese, men i mange tilfeller (ikke alle) krever det bildediagnostikk for å sikre/utelukke diagnose.
Behandling
Prognosen varierer (oftest god) og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Dette behandles først og fremst med rehabiliterende øvelser i kombinasjon med manuell behandling da hoftebrusken har vist tilhelings egenskaper som kan bety at operasjon kan unngås (5, 7). Dersom bedring uteblir er operativ vurdering nødvendig. Dette skjer gjerne som artroskopisk kirurgi eller «kikkehulls» teknikk, men avhenger mange faktorer for å vurdere om pasient er en god kandidat for denne typen inngrep. Det finnes flere forskjellige operative teknikker for hofteproblematikk som inkluderer brusken, men dette blir ikke diskutert videre her. Etter operasjonen bør man oppsøke en autorisert manuell behandler (kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut) for rehabiliterende øvelser og evt. behandling. Dette er viktig for å hindre nedsatt funksjon og styrke i hoften, samt hindre tilbakefall (5).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Frank JM, Harris JD, Erickson BJ, et al. Prevalence of Femoroacetabular Impingement Imaging Findings in Asymptomatic Volunteers: A Systematic Review. Arthroscopy 2015; 31:1199.
2. Freehill MT, Safran MR. The labrum of the hip: diagnosis and rationale for surgical correction. Clin Sports Med 2011; 30:293.
3. Ganz R, Parvizi J, Beck M, et al. Femoroacetabular impingement: a cause for osteoarthritis of the hip. Clin Orthop Relat Res 2003; :112.
4. Mascarenhas VV, Rego P, Dantas P, et al. Can We Discriminate Symptomatic Hip Patients From Asymptomatic Volunteers Based on Anatomic Predictors? A 3-Dimensional Magnetic Resonance Study on Cam, Pincer, and Spinopelvic Parameters. Am J Sports Med 2018; 46:3097.
5. Miozzari HH, Clark JM, Jacob HA, et al. Effects of removal of the acetabular labrum in a sheep hip model. Osteoarthritis Cartilage 2004; 12:419.
6. Sankar WN, Matheney TH, Zaltz I. Femoroacetabular impingement: current concepts and controversies. Orthop Clin North Am 2013; 44:575.
7. Smith-Petersen MN. Treatment of malum coxa senilis, old slipped upper femoral epiphysis, intrapelvic protrusion of the acetabulum, and coax plana by means of acetabuloplasty. J Bone Joint Surg Am 1936; 18:869.
8. Tranovich MJ, Salzler MJ, Enseki KR, Wright VJ. A review of femoroacetabular impingement and hip arthroscopy in the athlete. Phys Sportsmed 2014; 42:75.
9. Wenger DE, Kendell KR, Miner MR, Trousdale RT. Acetabular labral tears rarely occur in the absence of bony abnormalities. Clin Orthop Relat Res 2004; :145.
2. Freehill MT, Safran MR. The labrum of the hip: diagnosis and rationale for surgical correction. Clin Sports Med 2011; 30:293.
3. Ganz R, Parvizi J, Beck M, et al. Femoroacetabular impingement: a cause for osteoarthritis of the hip. Clin Orthop Relat Res 2003; :112.
4. Mascarenhas VV, Rego P, Dantas P, et al. Can We Discriminate Symptomatic Hip Patients From Asymptomatic Volunteers Based on Anatomic Predictors? A 3-Dimensional Magnetic Resonance Study on Cam, Pincer, and Spinopelvic Parameters. Am J Sports Med 2018; 46:3097.
5. Miozzari HH, Clark JM, Jacob HA, et al. Effects of removal of the acetabular labrum in a sheep hip model. Osteoarthritis Cartilage 2004; 12:419.
6. Sankar WN, Matheney TH, Zaltz I. Femoroacetabular impingement: current concepts and controversies. Orthop Clin North Am 2013; 44:575.
7. Smith-Petersen MN. Treatment of malum coxa senilis, old slipped upper femoral epiphysis, intrapelvic protrusion of the acetabulum, and coax plana by means of acetabuloplasty. J Bone Joint Surg Am 1936; 18:869.
8. Tranovich MJ, Salzler MJ, Enseki KR, Wright VJ. A review of femoroacetabular impingement and hip arthroscopy in the athlete. Phys Sportsmed 2014; 42:75.
9. Wenger DE, Kendell KR, Miner MR, Trousdale RT. Acetabular labral tears rarely occur in the absence of bony abnormalities. Clin Orthop Relat Res 2004; :145.