Knesmerter
-
Leddbåndsskade (LKL/MKL)
-
Korsbåndskade (anterior/posterior)
-
Meniskskade
-
Løperenskne
-
Hopperenskne
-
Osgood Schlatter
-
Sinding Larsens sykdom
-
Baker cyste
<
>
Hva er en leddbåndsskade?
I kneet finnes det to tversgående leddbånd på hver sin side av kneet – lateralt og medialt.
Ved utføringen av idrettsaktiviteter er det mulig å irritere eller skade disse, men det kan også skje som overbelastning etter gjentakende utføring som svekker leddbåndet.
Årsak
Det er ofte en utløsende bevegelse bestående av flere komponenter. Kneet er gjerne bøyd og blir presset innover/utover samtidig som leggen blir presset utover/innover. Dette gir en kraftig strekk på det innerste/ytterste leddbåndet og kan resultere i irritasjon eller ruptur. Dersom bevegelsen innebærer rotasjon kan ofte korsbånd og menisk også bli utsatt. Derfor er en slik skade kompleks og krever en god undersøkelse for å gi riktig vurdering. Smerte og hevelse oppstår gjerne rett etter skaden, dersom det er andre strukturer involverte vil hevelsen være kraftigere. Det kan være vanskelig å putte vekt på kneet og det kan i noen tilfeller føles ustabilt.
Symptomer
- Sterke smerter på innsiden / utsiden / rundt kneet
- Full avrivning gir gjerne mindre smerte enn delvis avrivning
- Farge- / temperatur endring / hevelse rundt kneet
- Vanskelig å vektlegge involvert kne
- Redusert stabilitet
I kneet finnes det to tversgående leddbånd på hver sin side av kneet – lateralt og medialt.
Ved utføringen av idrettsaktiviteter er det mulig å irritere eller skade disse, men det kan også skje som overbelastning etter gjentakende utføring som svekker leddbåndet.
Årsak
Det er ofte en utløsende bevegelse bestående av flere komponenter. Kneet er gjerne bøyd og blir presset innover/utover samtidig som leggen blir presset utover/innover. Dette gir en kraftig strekk på det innerste/ytterste leddbåndet og kan resultere i irritasjon eller ruptur. Dersom bevegelsen innebærer rotasjon kan ofte korsbånd og menisk også bli utsatt. Derfor er en slik skade kompleks og krever en god undersøkelse for å gi riktig vurdering. Smerte og hevelse oppstår gjerne rett etter skaden, dersom det er andre strukturer involverte vil hevelsen være kraftigere. Det kan være vanskelig å putte vekt på kneet og det kan i noen tilfeller føles ustabilt.
Symptomer
- Sterke smerter på innsiden / utsiden / rundt kneet
- Full avrivning gir gjerne mindre smerte enn delvis avrivning
- Farge- / temperatur endring / hevelse rundt kneet
- Vanskelig å vektlegge involvert kne
- Redusert stabilitet
LKL skade
Grad 1 - mild brist: lokalisert ømhet. Ingen tegn til ustabilitet.
Grad 2 - delvis ruptur: lokalisert ømhet eller diffust lateralt/posterior (utsiden/baksiden av kneet). Noe hevelse. Mild-moderat ustabilitet (5-10mm) - solid "end range".
Grad 3 - fullstendig ruptur: variert grad av smerte. Ustabilitet (>10mm) uten solid "end range".
MKL skade
Grad 1 - mild brist: <5mm ledd åpning etterfulgt av solid "end range" - få fiber avrivninger.
Grad 2 - delvis ruptur: 5-9mm ledd åpning. Fast "end range".
Grad 3 - fullstending ruptur: >10 mm ledd åpning uten solid/fast "end range".
Grad 1 - mild brist: lokalisert ømhet. Ingen tegn til ustabilitet.
Grad 2 - delvis ruptur: lokalisert ømhet eller diffust lateralt/posterior (utsiden/baksiden av kneet). Noe hevelse. Mild-moderat ustabilitet (5-10mm) - solid "end range".
Grad 3 - fullstendig ruptur: variert grad av smerte. Ustabilitet (>10mm) uten solid "end range".
MKL skade
Grad 1 - mild brist: <5mm ledd åpning etterfulgt av solid "end range" - få fiber avrivninger.
Grad 2 - delvis ruptur: 5-9mm ledd åpning. Fast "end range".
Grad 3 - fullstending ruptur: >10 mm ledd åpning uten solid/fast "end range".
Behandling
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for å kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell. Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning videre til spesialist.
Grad 1:
Avlastning (evt. krykker første uken) og hvis nødvendig en ortose/stabiliserende teip (helst sports teip - Zinc Oxide) for smerte kontroll (1, 2, 6).
Grad 2:
Avlastning, ofte med krykker og kne immobilisering i 1-3 uker for smerte kontroll, deretter i uke 2 eller 3 begynn delvis belastning og bytt til en ortose for uke 2-3 (1, 2, 6).
Grad 3:
Immobilisering, avlastning med krykker og henvisning til spesialist. Immobilisering vil ofte bli vedlikeholdt frem til operasjon kan bli gjennomført helst innen 2 uker fra skaden inntraff (1, 2, 6).
Tidlig hjelp hos autorisert helsepersonell som kiropraktor, fysioterapeut eller manuell terapeut for grad 1 og 2 er viktig for å komme seg etter skaden (1, 3, 4, 5). Samtidig kan manuell terapeut og kiropraktor henvise på lik linje som lege for disse skadene, som betyr at selv om det er snakk om en grad 3 kan både manuell terapeut og kiropraktor sende pasient til riktig sted. Disse skadene blir adressert med rehabiliterende øvelser og for atleter innebærer det hvile fra konkurranse i 4-12 uker og for vanlige folk innebærer det endringer i arbeidssituasjon/oppgaver. Ved siden av veiledet rehabilitering anbefales det at pasienten får ny vurdering hver 2 uke de første 2 månedene i form av undersøkelse og tester. Dersom det er en komplisert skade som innebærer flere strukturer bør pasienten henvises direkte til spesialist uavhengig av hvilken grad skaden er (1, 2, 6).
Henvisning til bildediagnostikk kan være til stor hjelp (særlig med store skader/avansert klinisk "bilde"), men ikke nødvendig da diagnosen kan stilles utifra anamnese og undersøkelse. Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Dersom kirurgisk inngrep blir gjennomført kreves det rundt 6 måneder med rehabiliterende trening med veiledning fra autorisert helsepersonell.
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for å kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell. Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning videre til spesialist.
Grad 1:
Avlastning (evt. krykker første uken) og hvis nødvendig en ortose/stabiliserende teip (helst sports teip - Zinc Oxide) for smerte kontroll (1, 2, 6).
Grad 2:
Avlastning, ofte med krykker og kne immobilisering i 1-3 uker for smerte kontroll, deretter i uke 2 eller 3 begynn delvis belastning og bytt til en ortose for uke 2-3 (1, 2, 6).
Grad 3:
Immobilisering, avlastning med krykker og henvisning til spesialist. Immobilisering vil ofte bli vedlikeholdt frem til operasjon kan bli gjennomført helst innen 2 uker fra skaden inntraff (1, 2, 6).
Tidlig hjelp hos autorisert helsepersonell som kiropraktor, fysioterapeut eller manuell terapeut for grad 1 og 2 er viktig for å komme seg etter skaden (1, 3, 4, 5). Samtidig kan manuell terapeut og kiropraktor henvise på lik linje som lege for disse skadene, som betyr at selv om det er snakk om en grad 3 kan både manuell terapeut og kiropraktor sende pasient til riktig sted. Disse skadene blir adressert med rehabiliterende øvelser og for atleter innebærer det hvile fra konkurranse i 4-12 uker og for vanlige folk innebærer det endringer i arbeidssituasjon/oppgaver. Ved siden av veiledet rehabilitering anbefales det at pasienten får ny vurdering hver 2 uke de første 2 månedene i form av undersøkelse og tester. Dersom det er en komplisert skade som innebærer flere strukturer bør pasienten henvises direkte til spesialist uavhengig av hvilken grad skaden er (1, 2, 6).
Henvisning til bildediagnostikk kan være til stor hjelp (særlig med store skader/avansert klinisk "bilde"), men ikke nødvendig da diagnosen kan stilles utifra anamnese og undersøkelse. Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Dersom kirurgisk inngrep blir gjennomført kreves det rundt 6 måneder med rehabiliterende trening med veiledning fra autorisert helsepersonell.
1. LaPrade, R. F., & Wentorf, F. (2002). Diagnosis and treatment of posterolateral knee injuries. Clin Orthop Relat Res.(402), 110-121
2. LaPrade, R. F., Wentorf, F. A., & Crum, J. A. (2004). Assessment of healing of grade III posterolateral corner injuries: an in vivo model. J Orthop Res., 22(5), 970-975. doi:10.1016/j.orthres.2004.01.001
3. Lundberg, M., & Messner, K. (1996). Long-term prognosis of isolated partial medial collateral ligament ruptures. A ten-year clinical and radiographic evaluation of a prospectively observed group of patients. Am J Sports Med., 24(2), 160-163. doi:10.1177/036354659602400207
4. Lundberg, M., & Messner, K. (1997). Ten-year prognosis of isolated and combined medial collateral ligament ruptures. A matched comparison in 40 patients using clinical and radiographic evaluations. Am J Sports Med., 25(1), 2-6. doi:10.1177/036354659702500102
5. Reider, B., Sathy, M. R., Talkington, J., Blyznak, N., & Kollias, S. (1994). Treatment of isolated medial collateral ligament injuries in athletes with early functional rehabilitation. A five-year followup study. Am J Sports Med., 22(4), 470-477. doi:10.1177/036354659402200406
6. Smyth, M. P., & Koh, J. L. (2015). A review of surgical and nonsurgical outcomes of medial knee injuries. Sports Med Arthrosc., 23(2), 15-22. doi:10.1097/JSA.0000000000000063
2. LaPrade, R. F., Wentorf, F. A., & Crum, J. A. (2004). Assessment of healing of grade III posterolateral corner injuries: an in vivo model. J Orthop Res., 22(5), 970-975. doi:10.1016/j.orthres.2004.01.001
3. Lundberg, M., & Messner, K. (1996). Long-term prognosis of isolated partial medial collateral ligament ruptures. A ten-year clinical and radiographic evaluation of a prospectively observed group of patients. Am J Sports Med., 24(2), 160-163. doi:10.1177/036354659602400207
4. Lundberg, M., & Messner, K. (1997). Ten-year prognosis of isolated and combined medial collateral ligament ruptures. A matched comparison in 40 patients using clinical and radiographic evaluations. Am J Sports Med., 25(1), 2-6. doi:10.1177/036354659702500102
5. Reider, B., Sathy, M. R., Talkington, J., Blyznak, N., & Kollias, S. (1994). Treatment of isolated medial collateral ligament injuries in athletes with early functional rehabilitation. A five-year followup study. Am J Sports Med., 22(4), 470-477. doi:10.1177/036354659402200406
6. Smyth, M. P., & Koh, J. L. (2015). A review of surgical and nonsurgical outcomes of medial knee injuries. Sports Med Arthrosc., 23(2), 15-22. doi:10.1097/JSA.0000000000000063
Hva er en korsbåndskade?
Korsbåndene sitter inne i kneet og krysser hverandre. De jobber sammen for å hindre at det blir ustabilitet i kneleddet. Det fremre korsbåndet hindrer at leggbeinet beveger seg for langt frem relativt til lårbeinet og det bakre korsbåndet gjør det motsatte (hindrer bevegelse bakover).
Årsak
Årsaken til skaden ligger i rotasjon av beinet på låst fot til gulvet. Denne rotasjonen resulterer i en kraftig strekk på ett eller begge båndene som kan medføre ruptur (11, 8, 9, 14, 16). Det fremre korsbåndet er det som hyppigst blir påvirket og får skade. Dette oppstår hyppigst i idretter av eksplosiv natur med fottøy som er godt plantet på bakken, slik som fotball, håndball, basketball og alpint. Skaden kan i mange tilfeller være en kombinasjon av flere strukturer som menisk, leddkapsel og/eller sideleddbånd. Siden en slik skade er kompleks krever den en god undersøkelse for å få rett vurdering.
Symptomer
- Smerter rett etter at skaden inntraff
- Hører eller føler ett lite knepp med store hevelser som følge av blødning i kneet
- Det er ofte umulig eller relativt umulig å vektlegge kneet
Behandling
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for å kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning, men i de aller fleste tilfellene vil en slik skade (alltid med fullstendig ruptur) kreve henvisning til spesialist for kirurgisk vurdering.
Uavhengig om pasienten velger å utføre operasjon eller ei, er tidlig hjelp hos autorisert helsepersonell som kiropraktor, fysioterapeut eller manuell terapeut viktig for å komme seg etter skaden. Ved en delvis ruptur responderer disse bra på konservativ oppfølgning med hovedfokus på rehabiliterende øvelser og trening (4, 18, 12, 15, 5). Konservativ oppfølgning kan på samme måte bli brukt for en fullstendig ruptur, men det viser seg at de knærne som mangler ACL/PCL-båndet er mer disponert for andre problemer (menisk, tverrgående leddbånd, kroniske smerter eller generell ustabilitet) (3, 10, 19, 13). Det er kun noen få enkelt studier som viser til atleter som har klart å returnere til idrett uten operasjon for fullstendig ruptur og det er nettopp derfor det anbefales operasjon for disse tilfellene. For å returnere til idrett/aktivitet må styrke og bevegelse være normalisert og likt med usymptomatisk ben. Dersom bedring uteblir eller symptomatisk ustabilitet begynner anbefales det videre henvisning for spesialist vurdering.
Ved gjennomføring av operasjon blir det gjort forberedelser i form av "prehab" som vil si 2-4 uker med rehabiliterende trening for å optimalisere muskelstyrke og funksjon før operasjon. Ved å gjennomføre dette reduseres rehabiliteringsprosessen etter operasjonen samt sjansen for bivirkninger. I grove detaljer innebærer operasjonen en "graft" fra annet vev (typsik er ITB-båndet) som blir brukt for koble sammen det avrevne ACL/PCL-båndet. Hvilken type graft og hvordan de gjør dette i detalj avhenger helt av skaden, enkelt individet og ortoped som skal utføre arbeidet (3, 10, 19, 13). Etter en slik operasjon starter rehabiliterings prosessen. Denne prosessen kan ta 6-12 måneder, mye pga. ACL/PCL-båndet sin fysiologi og anatomi. Leddbånd har relativt lite blodtilførsel noe som gjør at tilheling tar tid. Rehabiliterings prosessen er lang med mange viktige punkter underveis for å redusere sjansen for tilbakefall eller nye problemer. Det er derfor viktig å oppsøke veiledet hjelp tidlig dersom en ikke har fått dette igjennom institusjonen operasjonen ble utført (4, 18, 12, 15, 5).
Henvisning til bildediagnostikk blir gjort som rutine dersom en ruptur i et av korsbåndene står som et spørsmål. Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig.
Korsbåndene sitter inne i kneet og krysser hverandre. De jobber sammen for å hindre at det blir ustabilitet i kneleddet. Det fremre korsbåndet hindrer at leggbeinet beveger seg for langt frem relativt til lårbeinet og det bakre korsbåndet gjør det motsatte (hindrer bevegelse bakover).
Årsak
Årsaken til skaden ligger i rotasjon av beinet på låst fot til gulvet. Denne rotasjonen resulterer i en kraftig strekk på ett eller begge båndene som kan medføre ruptur (11, 8, 9, 14, 16). Det fremre korsbåndet er det som hyppigst blir påvirket og får skade. Dette oppstår hyppigst i idretter av eksplosiv natur med fottøy som er godt plantet på bakken, slik som fotball, håndball, basketball og alpint. Skaden kan i mange tilfeller være en kombinasjon av flere strukturer som menisk, leddkapsel og/eller sideleddbånd. Siden en slik skade er kompleks krever den en god undersøkelse for å få rett vurdering.
Symptomer
- Smerter rett etter at skaden inntraff
- Hører eller føler ett lite knepp med store hevelser som følge av blødning i kneet
- Det er ofte umulig eller relativt umulig å vektlegge kneet
Behandling
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for å kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning, men i de aller fleste tilfellene vil en slik skade (alltid med fullstendig ruptur) kreve henvisning til spesialist for kirurgisk vurdering.
Uavhengig om pasienten velger å utføre operasjon eller ei, er tidlig hjelp hos autorisert helsepersonell som kiropraktor, fysioterapeut eller manuell terapeut viktig for å komme seg etter skaden. Ved en delvis ruptur responderer disse bra på konservativ oppfølgning med hovedfokus på rehabiliterende øvelser og trening (4, 18, 12, 15, 5). Konservativ oppfølgning kan på samme måte bli brukt for en fullstendig ruptur, men det viser seg at de knærne som mangler ACL/PCL-båndet er mer disponert for andre problemer (menisk, tverrgående leddbånd, kroniske smerter eller generell ustabilitet) (3, 10, 19, 13). Det er kun noen få enkelt studier som viser til atleter som har klart å returnere til idrett uten operasjon for fullstendig ruptur og det er nettopp derfor det anbefales operasjon for disse tilfellene. For å returnere til idrett/aktivitet må styrke og bevegelse være normalisert og likt med usymptomatisk ben. Dersom bedring uteblir eller symptomatisk ustabilitet begynner anbefales det videre henvisning for spesialist vurdering.
Ved gjennomføring av operasjon blir det gjort forberedelser i form av "prehab" som vil si 2-4 uker med rehabiliterende trening for å optimalisere muskelstyrke og funksjon før operasjon. Ved å gjennomføre dette reduseres rehabiliteringsprosessen etter operasjonen samt sjansen for bivirkninger. I grove detaljer innebærer operasjonen en "graft" fra annet vev (typsik er ITB-båndet) som blir brukt for koble sammen det avrevne ACL/PCL-båndet. Hvilken type graft og hvordan de gjør dette i detalj avhenger helt av skaden, enkelt individet og ortoped som skal utføre arbeidet (3, 10, 19, 13). Etter en slik operasjon starter rehabiliterings prosessen. Denne prosessen kan ta 6-12 måneder, mye pga. ACL/PCL-båndet sin fysiologi og anatomi. Leddbånd har relativt lite blodtilførsel noe som gjør at tilheling tar tid. Rehabiliterings prosessen er lang med mange viktige punkter underveis for å redusere sjansen for tilbakefall eller nye problemer. Det er derfor viktig å oppsøke veiledet hjelp tidlig dersom en ikke har fått dette igjennom institusjonen operasjonen ble utført (4, 18, 12, 15, 5).
Henvisning til bildediagnostikk blir gjort som rutine dersom en ruptur i et av korsbåndene står som et spørsmål. Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig.
1. Ardern, C. L., Taylor, N. F., Feller, J. A., & Webster, K. E. (2014). Fifty-five per cent return to competitive sport following anterior cruciate ligament reconstruction surgery: an updated systematic review and meta-analysis including aspects of physical functioning and contextual factors. Br J Sports Med., 48(21), 1543-1552. doi:10.1136/bjsports-2013-093398
2. Dekker, T. J., Godin, J. A., Dale, K. M., Garrett, W. E., Taylor, D. C., & Riboh, J. C. (2017). Return to Sport After Pediatric Anterior Cruciate Ligament Reconstruction and Its Effect on Subsequent Anterior Cruciate Ligament Injury. J Bone Joint Surg Am., 99(11), 897-904. doi:10.2106/JBJS.16.00758
3. Foster, T. E., Wolfe, B. L., Ryan, S., Silvestri, L., & Kaye, E. K. (2010). Does the graft source really matter in the outcome of patients undergoing anterior cruciate ligament reconstruction? An evaluation of autograft versus allograft reconstruction results: a systematic review. Am J Sports Med., 38(1), 189-199. doi:10.1177/0363546509356530
4. Gordon, M. D., & Steiner, M. E. (2004). Anterior cruciate ligament injuries. In J. G. Garrick (Ed.), Orthopaedic Knowledge Update Sports Medicine III (pp. 169). Rosemont American Academy of Orthopaedic Surgeons.
5. Grant, J. A., & Mohtadi, N. G. (2010). Two- to 4-year follow-up to a comparison of home versus physical therapy-supervised rehabilitation programs after anterior cruciate ligament reconstruction. Am J Sports Med., 38(7), 1389-1394. doi:10.1177/0363546509359763
6. Hurd, W. J., Axe, M. J., & Snyder-Mackler, L. (2008). A 10-year prospective trial of a patient management algorithm and screening examination for highly active individuals with anterior cruciate ligament injury: Part 1, outcomes. Am J Sports Med., 36(1), 40-47. doi:10.1177/0363546507308190
7. Kay, J., Memon, M., Marx, R. G., Peterson, D., Simunovic, N., & Ayeni, O. R. (2018). Over 90 % of children and adolescents return to sport after anterior cruciate ligament reconstruction: a systematic review and meta-analysis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 26(4), 1019- 1036. doi:10.1007/s00167-018-4830-9
8. Krosshaug T, Nakamae A, Boden BP, et al. Mechanisms of anterior cruciate ligament injury in basketball: video analysis of 39 cases. Am J Sports Med 2007; 35:359.
9. Myer GD, Ford KR, Hewett TE. The effects of gender on quadriceps muscle activation strategies during a maneuver that mimics a high ACL injury risk position. J Electromyogr Kinesiol 2005; 15:181.
10. Mohtadi, N., Chan, D., Barber, R., & Oddone Paolucci, E. (2015). A Randomized Clinical Trial Comparing Patellar Tendon, Hamstring Tendon, and Double-Bundle ACL Reconstructions: Patient-Reported and Clinical Outcomes at a Minimal 2-Year Follow-up. Clin J Sport Med., 25(4), 321-331. doi:10.1097/JSM.0000000000000165
11. Olsen OE, Myklebust G, Engebretsen L, Bahr R. Injury mechanisms for anterior cruciate ligament injuries in team handball: a systematic video analysis. Am J Sports Med 2004; 32:1002.
12. Risberg, M. A., Holm, I., Myklebust, G., & Engebretsen, L. (2007). Neuromuscular training versus strength training during first 6 months after anterior cruciate ligament reconstruction: a randomized clinical trial. Phys Ther., 87(6), 737-750. doi:10.2522/ptj.20060041
13. Samuelsen, B. T., Webster, K. E., Johnson, N. R., Hewett, T. E., & Krych, A. J. (2017). Hamstring Autograft versus Patellar Tendon Autograft for ACL Reconstruction: Is There a Difference in Graft Failure Rate? A Meta-analysis of 47,613 Patients. Clin Orthop Relat Res., 475(10), 2459- 2468. doi:10.1007/s11999-017-5278-9
14. Sellards RA, Bach Jr BR. Management of Acute Anterior Cruciate Ligament Injuries. In: The Adult Knee, Callaghan JJ, Rosenberg AG, et al (Eds), Lippincott Williams & Wilkins, Philadelphia 2003. Vol 1, p.663
15. van Grinsven, S., van Cingel, R. E., Holla, C. J., & van Loon, C. J. (2010). Evidence-based rehabilitation following anterior cruciate ligament reconstruction. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 18(8), 1128-1144. doi:10.1007/s00167-009-1027-2
16. Waldén M, Krosshaug T, Bjørneboe J, et al. Three distinct mechanisms predominate in non-contact anterior cruciate ligament injuries in male professional football players: a systematic video analysis of 39 cases. Br J Sports Med 2015; 49:1452.
17. Wiggins, A. J., Grandhi, R. K., Schneider, D. K., Stanfield, D., Webster, K. E., & Myer, G. D. (2016). Risk of Secondary Injury in Younger Athletes After Anterior Cruciate Ligament Reconstruction: A Systematic Review and Meta-analysis. Am J Sports Med., 44(7), 1861-1876. doi:10.1177/0363546515621554
18. Wright, R. W., Preston, E., Fleming, B. C., Amendola, A., Andrish, J. T., Bergfeld, J. A., . . . Williams, G. N. (2008). A systematic review of anterior cruciate ligament reconstruction rehabilitation: part II: open versus closed kinetic chain exercises, neuromuscular electrical stimulation, accelerated rehabilitation, and miscellaneous topics. J Knee Surg., 21(3), 225-234.
19. Xie, X., Liu, X., Chen, Z., Yu, Y., Peng, S., & Li, Q. (2015). A meta-analysis of bone-patellar tendon-bone autograft versus four-strand hamstring tendon autograft for anterior cruciate ligament reconstruction. Knee, 22(2), 100-110. doi:10.1016/j.knee.2014.11.014
2. Dekker, T. J., Godin, J. A., Dale, K. M., Garrett, W. E., Taylor, D. C., & Riboh, J. C. (2017). Return to Sport After Pediatric Anterior Cruciate Ligament Reconstruction and Its Effect on Subsequent Anterior Cruciate Ligament Injury. J Bone Joint Surg Am., 99(11), 897-904. doi:10.2106/JBJS.16.00758
3. Foster, T. E., Wolfe, B. L., Ryan, S., Silvestri, L., & Kaye, E. K. (2010). Does the graft source really matter in the outcome of patients undergoing anterior cruciate ligament reconstruction? An evaluation of autograft versus allograft reconstruction results: a systematic review. Am J Sports Med., 38(1), 189-199. doi:10.1177/0363546509356530
4. Gordon, M. D., & Steiner, M. E. (2004). Anterior cruciate ligament injuries. In J. G. Garrick (Ed.), Orthopaedic Knowledge Update Sports Medicine III (pp. 169). Rosemont American Academy of Orthopaedic Surgeons.
5. Grant, J. A., & Mohtadi, N. G. (2010). Two- to 4-year follow-up to a comparison of home versus physical therapy-supervised rehabilitation programs after anterior cruciate ligament reconstruction. Am J Sports Med., 38(7), 1389-1394. doi:10.1177/0363546509359763
6. Hurd, W. J., Axe, M. J., & Snyder-Mackler, L. (2008). A 10-year prospective trial of a patient management algorithm and screening examination for highly active individuals with anterior cruciate ligament injury: Part 1, outcomes. Am J Sports Med., 36(1), 40-47. doi:10.1177/0363546507308190
7. Kay, J., Memon, M., Marx, R. G., Peterson, D., Simunovic, N., & Ayeni, O. R. (2018). Over 90 % of children and adolescents return to sport after anterior cruciate ligament reconstruction: a systematic review and meta-analysis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 26(4), 1019- 1036. doi:10.1007/s00167-018-4830-9
8. Krosshaug T, Nakamae A, Boden BP, et al. Mechanisms of anterior cruciate ligament injury in basketball: video analysis of 39 cases. Am J Sports Med 2007; 35:359.
9. Myer GD, Ford KR, Hewett TE. The effects of gender on quadriceps muscle activation strategies during a maneuver that mimics a high ACL injury risk position. J Electromyogr Kinesiol 2005; 15:181.
10. Mohtadi, N., Chan, D., Barber, R., & Oddone Paolucci, E. (2015). A Randomized Clinical Trial Comparing Patellar Tendon, Hamstring Tendon, and Double-Bundle ACL Reconstructions: Patient-Reported and Clinical Outcomes at a Minimal 2-Year Follow-up. Clin J Sport Med., 25(4), 321-331. doi:10.1097/JSM.0000000000000165
11. Olsen OE, Myklebust G, Engebretsen L, Bahr R. Injury mechanisms for anterior cruciate ligament injuries in team handball: a systematic video analysis. Am J Sports Med 2004; 32:1002.
12. Risberg, M. A., Holm, I., Myklebust, G., & Engebretsen, L. (2007). Neuromuscular training versus strength training during first 6 months after anterior cruciate ligament reconstruction: a randomized clinical trial. Phys Ther., 87(6), 737-750. doi:10.2522/ptj.20060041
13. Samuelsen, B. T., Webster, K. E., Johnson, N. R., Hewett, T. E., & Krych, A. J. (2017). Hamstring Autograft versus Patellar Tendon Autograft for ACL Reconstruction: Is There a Difference in Graft Failure Rate? A Meta-analysis of 47,613 Patients. Clin Orthop Relat Res., 475(10), 2459- 2468. doi:10.1007/s11999-017-5278-9
14. Sellards RA, Bach Jr BR. Management of Acute Anterior Cruciate Ligament Injuries. In: The Adult Knee, Callaghan JJ, Rosenberg AG, et al (Eds), Lippincott Williams & Wilkins, Philadelphia 2003. Vol 1, p.663
15. van Grinsven, S., van Cingel, R. E., Holla, C. J., & van Loon, C. J. (2010). Evidence-based rehabilitation following anterior cruciate ligament reconstruction. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 18(8), 1128-1144. doi:10.1007/s00167-009-1027-2
16. Waldén M, Krosshaug T, Bjørneboe J, et al. Three distinct mechanisms predominate in non-contact anterior cruciate ligament injuries in male professional football players: a systematic video analysis of 39 cases. Br J Sports Med 2015; 49:1452.
17. Wiggins, A. J., Grandhi, R. K., Schneider, D. K., Stanfield, D., Webster, K. E., & Myer, G. D. (2016). Risk of Secondary Injury in Younger Athletes After Anterior Cruciate Ligament Reconstruction: A Systematic Review and Meta-analysis. Am J Sports Med., 44(7), 1861-1876. doi:10.1177/0363546515621554
18. Wright, R. W., Preston, E., Fleming, B. C., Amendola, A., Andrish, J. T., Bergfeld, J. A., . . . Williams, G. N. (2008). A systematic review of anterior cruciate ligament reconstruction rehabilitation: part II: open versus closed kinetic chain exercises, neuromuscular electrical stimulation, accelerated rehabilitation, and miscellaneous topics. J Knee Surg., 21(3), 225-234.
19. Xie, X., Liu, X., Chen, Z., Yu, Y., Peng, S., & Li, Q. (2015). A meta-analysis of bone-patellar tendon-bone autograft versus four-strand hamstring tendon autograft for anterior cruciate ligament reconstruction. Knee, 22(2), 100-110. doi:10.1016/j.knee.2014.11.014
Hva er en meniskskade?
Meniskene er to støtdempende bruskskiver inne i kneleddet som er viktige for fordelingen av leddvæske og stabilisering. De danner to groper som gjør at leddbeinet kan lettere bevege seg og fortsatt være stabilt. En skade på menisken er ofte en rift eller brudd i bruskskiven, og noen ganger kan den bare være forslått uten at det er strukturell skade. Den mediale menisken er mer utsatt grunnet dens feste til andre strukturer som reduserer bevegelighet.
Årsak
Den utløsende årsaken er som regel rask rotasjon av bøyd kne (4, 6, 8). Underliggende årsak kan være overbelastning eller aldersrelatert slitasje (2). Hyppigst er idrettsutøvere og «weekend warriors» utsatt for skaden grunnet aktivitet som skjer av eksplosiv natur (4, 6, 8).
Symptomer
- Sterke og stikkende smerter ved leddspalten på innsiden eller utsiden av kneet
- Smerten kommer og går, men er generelt verre med fysisk belastning og spesielt med rotasjon
- Når hevelsen er redusert kan det høres/føles "knepping" i leddet ved bevegelse, og dersom det er løse småbiter av menisken i kneet kan man oppleve at kneet låser seg
Behandling
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning.
Det er visse faktorer som blir brukt for kartlegge hvilken behandlingsform som er mest passende (4, 9, 10, 7, 5). Disse faktorene er allikevel ikke fasiten og hele det kliniske bildet må bli inkludert for å gjøre en helhetlig vurdering. I nyere har tid har forskning vist at kirurgi sjeldent er førstevalget og i mange tilfeller ikke et alternativ. Konservativ behandling i form av rehabiliterende trening har fått stort medhold gjennom forskning og viser tilsvarende effekt som kirurgi, men færre bivirkninger (4, 9, 10, 7, 5). Målet med rehabilitering er gjenvinning av tapt bevegelse og styrke. For å returnere til idrett/aktivitet må styrke og bevegelse være normalisert og likt med usymptomatisk ben. Dersom bedring uteblir eller symptomatisk ustabilitet debuterer anbefales det videre henvisning for spesialist vurdering. Selv ved disse tilfellene er det få som blir operert grunnet mangelfull effekt eller risiko for bivirkninger/sekundære problemer til operasjon.
Til sammenligning med ACL/PCL operasjon blir menisk fjernet fra leddet og ikke erstattet med graft. Det kan bety svekket stabilitet og/eller smerter pga. ben overflater som rører hverandre. Helt presist hvorfor det nettopp er slik vet vi ikke, men utifra forskning er rehabiliterende trening satt som førstevalget og bør gjennomføres over en periode på 3-26 uker (4, 9, 10, 7, 5).
Meniskene er to støtdempende bruskskiver inne i kneleddet som er viktige for fordelingen av leddvæske og stabilisering. De danner to groper som gjør at leddbeinet kan lettere bevege seg og fortsatt være stabilt. En skade på menisken er ofte en rift eller brudd i bruskskiven, og noen ganger kan den bare være forslått uten at det er strukturell skade. Den mediale menisken er mer utsatt grunnet dens feste til andre strukturer som reduserer bevegelighet.
Årsak
Den utløsende årsaken er som regel rask rotasjon av bøyd kne (4, 6, 8). Underliggende årsak kan være overbelastning eller aldersrelatert slitasje (2). Hyppigst er idrettsutøvere og «weekend warriors» utsatt for skaden grunnet aktivitet som skjer av eksplosiv natur (4, 6, 8).
Symptomer
- Sterke og stikkende smerter ved leddspalten på innsiden eller utsiden av kneet
- Smerten kommer og går, men er generelt verre med fysisk belastning og spesielt med rotasjon
- Når hevelsen er redusert kan det høres/føles "knepping" i leddet ved bevegelse, og dersom det er løse småbiter av menisken i kneet kan man oppleve at kneet låser seg
Behandling
I første del av behandlingen er det lurt å bruke POLICE prinsippet.
P - Protect - beskytt.
O - Optimally - optimal.
L - Load - belastning, tidlig belastning er viktig, men dette skal gjennomføres på rett vis.
I – Ice – is, for kjøle ned kneet, redusere hevelse og smerte.
C – Compression – kompresjon med bandasje.
E – Elevate – hev kneet.
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Avhengig av det kliniske bildet blir det vurdert om det er nødvendig med henvisning.
Det er visse faktorer som blir brukt for kartlegge hvilken behandlingsform som er mest passende (4, 9, 10, 7, 5). Disse faktorene er allikevel ikke fasiten og hele det kliniske bildet må bli inkludert for å gjøre en helhetlig vurdering. I nyere har tid har forskning vist at kirurgi sjeldent er førstevalget og i mange tilfeller ikke et alternativ. Konservativ behandling i form av rehabiliterende trening har fått stort medhold gjennom forskning og viser tilsvarende effekt som kirurgi, men færre bivirkninger (4, 9, 10, 7, 5). Målet med rehabilitering er gjenvinning av tapt bevegelse og styrke. For å returnere til idrett/aktivitet må styrke og bevegelse være normalisert og likt med usymptomatisk ben. Dersom bedring uteblir eller symptomatisk ustabilitet debuterer anbefales det videre henvisning for spesialist vurdering. Selv ved disse tilfellene er det få som blir operert grunnet mangelfull effekt eller risiko for bivirkninger/sekundære problemer til operasjon.
Til sammenligning med ACL/PCL operasjon blir menisk fjernet fra leddet og ikke erstattet med graft. Det kan bety svekket stabilitet og/eller smerter pga. ben overflater som rører hverandre. Helt presist hvorfor det nettopp er slik vet vi ikke, men utifra forskning er rehabiliterende trening satt som førstevalget og bør gjennomføres over en periode på 3-26 uker (4, 9, 10, 7, 5).
1. Bhatia, S., LaPrade, C. M., Ellman, M. B., & LaPrade, R. F. (2014). Meniscal root tears: significance, diagnosis, and treatment. Am J Sports Med., 42(12), 3016-3030. doi:10.1177/0363546514524162
2. Bouguennec N, Meyer A, Graveleau N. Localized form of pigmented villonodular synovitis of the knee: the meniscal mime. Orthop Traumatol Surg Res 2014; 100:251.
3. Faucett, S. C., Geisler, B. P., Chahla, J., Krych, A. J., Kurzweil, P. R., Garner, A. M., . . . Pietzsch, J. B. (2018). Meniscus Root Repair vs Meniscectomy or Nonoperative Management to Prevent Knee Osteoarthritis After Medial Meniscus Root Tears: Clinical and Economic Effectiveness. Am J Sports Med. doi:10.1177/0363546518755754
4. Frobell, R., Cooper, R., Morris, H., & Arendt, E. (2012). Acute knee injuries. In P. Brukner & K. Khan (Eds.), Clinical Sports Medicine (4 ed.): McGraw-Hill.
5. Helmark, I. C., Neergaard, K., & Krogsgaard, M. R. (2007). Traumatic knee extension deficit (the locked knee): can MRI reduce the need for arthroscopy? Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 15(7), 863-868. doi:10.1007/s00167-006-0244-1
6. Jackson JL, O'Malley PG, Kroenke K. Evaluation of acute knee pain in primary care. Ann Intern Med 2003; 139:575.
7. McNally, E. G., Nasser, K. N., Dawson, S., & Goh, L. A. (2002). Role of magnetic resonance imaging in the clinical management of the acutely locked knee. Skeletal Radiol., 31(10), 570-573. doi:10.1007/s00256-002-0557-1
8. Smith BW, Green GA. Acute knee injuries: Part I. History and physical examination. Am Fam Physician 1995; 51:615.
9. Thorlund, J. B., Rodriguez Palomino, J., Juhl, C. B., Ingelsrud, L. H., & Skou, S. T. (2018). Infographic. Exercise therapy for meniscal tears: evidence and recommendations. Br J Sports Med. doi:10.1136/bjsports-2018-099492
10.. Venkatachalam, S., Godsiff, S. P., & Harding, M. L. (2001). Review of the clinical results of arthroscopic meniscal repair. Knee., 8(2), 129-133.
11. Yoon, K. H., & Park, K. H. (2014). Meniscal repair. Knee Surg Relat Res., 26(2), 68-76. doi:10.5792/ksrr.2014.26.2.68
2. Bouguennec N, Meyer A, Graveleau N. Localized form of pigmented villonodular synovitis of the knee: the meniscal mime. Orthop Traumatol Surg Res 2014; 100:251.
3. Faucett, S. C., Geisler, B. P., Chahla, J., Krych, A. J., Kurzweil, P. R., Garner, A. M., . . . Pietzsch, J. B. (2018). Meniscus Root Repair vs Meniscectomy or Nonoperative Management to Prevent Knee Osteoarthritis After Medial Meniscus Root Tears: Clinical and Economic Effectiveness. Am J Sports Med. doi:10.1177/0363546518755754
4. Frobell, R., Cooper, R., Morris, H., & Arendt, E. (2012). Acute knee injuries. In P. Brukner & K. Khan (Eds.), Clinical Sports Medicine (4 ed.): McGraw-Hill.
5. Helmark, I. C., Neergaard, K., & Krogsgaard, M. R. (2007). Traumatic knee extension deficit (the locked knee): can MRI reduce the need for arthroscopy? Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 15(7), 863-868. doi:10.1007/s00167-006-0244-1
6. Jackson JL, O'Malley PG, Kroenke K. Evaluation of acute knee pain in primary care. Ann Intern Med 2003; 139:575.
7. McNally, E. G., Nasser, K. N., Dawson, S., & Goh, L. A. (2002). Role of magnetic resonance imaging in the clinical management of the acutely locked knee. Skeletal Radiol., 31(10), 570-573. doi:10.1007/s00256-002-0557-1
8. Smith BW, Green GA. Acute knee injuries: Part I. History and physical examination. Am Fam Physician 1995; 51:615.
9. Thorlund, J. B., Rodriguez Palomino, J., Juhl, C. B., Ingelsrud, L. H., & Skou, S. T. (2018). Infographic. Exercise therapy for meniscal tears: evidence and recommendations. Br J Sports Med. doi:10.1136/bjsports-2018-099492
10.. Venkatachalam, S., Godsiff, S. P., & Harding, M. L. (2001). Review of the clinical results of arthroscopic meniscal repair. Knee., 8(2), 129-133.
11. Yoon, K. H., & Park, K. H. (2014). Meniscal repair. Knee Surg Relat Res., 26(2), 68-76. doi:10.5792/ksrr.2014.26.2.68
Hva er løperenskne (runners knee)?
Også kjent som patellofemoralt syndrom, er en lidelse hvor det oppstår irritasjon og slitasje forandringer på baksiden av kneet. Kneleddets fremre del, som består av kneskålen og lårbeinet, er et av de mest belastede leddene i kroppen. Smerter i dette området kan oppstå uten store forandringer eller forandringer i det hele tatt, og er gjerne et resultat av overbelastning. Strukturen som blir påvirket og irritert er brusken bak kneskålen.
Årsak
Årsaken til denne tilstanden er gjerne en overbelastning ved gjentakende og ensidig bevegelse. Det er gjerne en kombinasjon av flere belastningformer som essensielt sett ikke er skadelig, men fremprovoserer smerte. Felles for disse belastningformene er at kneet er bøyd statisk over en periode. Belastning direkte på kneskålen kombinert med aktivitet er også en kjent risikofaktor for denne tilstanden. Det er blitt vist at aktivitet eller økning aktivitet rundt perioden symptomer oppstod er ett kjennetegn som går igjen hos de fleste. Løping og mengden løping er også lenket til utvikling av løperkne (mye av grunnen til navnet) (4, 12, 7, 8). Genetisk disposisjon er også en mulig faktor som gjør at det enklere og raskere oppstår hos de som er utsatt.
Symptomer
- Smerter etter aktivitet
- Senere som dette utvikler seg: Smerter ved å reise seg opp fra langvarig sittende stilling
- Smerter når en går ned trapper / løpe ned bakker / sitte på huk / andre aktiviteter som innebærer gjentakende bøyninger av kneet
- Det kan ofte kjennes en knasende «kram snø» følelse inni kneet ved bevegelse
Behandling
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell. Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Behandlingsforløpet er primært rehabilitering alene/i kombinasjon med manuell behandling. Kirurgi er generelt sett ikke anbefalt for denne lidelsen (3)
Målet med rehabilitering er styrking av hele den kinematiske kjeden særlig de stedene det finnes avvik. Hvor det er avvik blir oftest etablert med ratio testing av muskelgrupper sin styrke i forhold til hverandre (f.eks. biceps/triceps ratio). Dette er en måte å måle kinematisk funksjon. Utifra resultatene identifiseres områdene som krever styrking for å hindre progresjon, lindre symptomer og forebygge tilbakefall. I mange tilfeller suppelementres trening med manuell behandling (særlig bløtvevsbehandling til de overaktive områdene eller ved trykkbølge dersom det er identifisert problematikk i muskel-sene overgangen) (10, 1, 6, 2, 11, 13, 9, 14, 5).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er sjeldent nødvendig men avhenger av det kliniske bildet.
Også kjent som patellofemoralt syndrom, er en lidelse hvor det oppstår irritasjon og slitasje forandringer på baksiden av kneet. Kneleddets fremre del, som består av kneskålen og lårbeinet, er et av de mest belastede leddene i kroppen. Smerter i dette området kan oppstå uten store forandringer eller forandringer i det hele tatt, og er gjerne et resultat av overbelastning. Strukturen som blir påvirket og irritert er brusken bak kneskålen.
Årsak
Årsaken til denne tilstanden er gjerne en overbelastning ved gjentakende og ensidig bevegelse. Det er gjerne en kombinasjon av flere belastningformer som essensielt sett ikke er skadelig, men fremprovoserer smerte. Felles for disse belastningformene er at kneet er bøyd statisk over en periode. Belastning direkte på kneskålen kombinert med aktivitet er også en kjent risikofaktor for denne tilstanden. Det er blitt vist at aktivitet eller økning aktivitet rundt perioden symptomer oppstod er ett kjennetegn som går igjen hos de fleste. Løping og mengden løping er også lenket til utvikling av løperkne (mye av grunnen til navnet) (4, 12, 7, 8). Genetisk disposisjon er også en mulig faktor som gjør at det enklere og raskere oppstår hos de som er utsatt.
Symptomer
- Smerter etter aktivitet
- Senere som dette utvikler seg: Smerter ved å reise seg opp fra langvarig sittende stilling
- Smerter når en går ned trapper / løpe ned bakker / sitte på huk / andre aktiviteter som innebærer gjentakende bøyninger av kneet
- Det kan ofte kjennes en knasende «kram snø» følelse inni kneet ved bevegelse
Behandling
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell. Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Behandlingsforløpet er primært rehabilitering alene/i kombinasjon med manuell behandling. Kirurgi er generelt sett ikke anbefalt for denne lidelsen (3)
Målet med rehabilitering er styrking av hele den kinematiske kjeden særlig de stedene det finnes avvik. Hvor det er avvik blir oftest etablert med ratio testing av muskelgrupper sin styrke i forhold til hverandre (f.eks. biceps/triceps ratio). Dette er en måte å måle kinematisk funksjon. Utifra resultatene identifiseres områdene som krever styrking for å hindre progresjon, lindre symptomer og forebygge tilbakefall. I mange tilfeller suppelementres trening med manuell behandling (særlig bløtvevsbehandling til de overaktive områdene eller ved trykkbølge dersom det er identifisert problematikk i muskel-sene overgangen) (10, 1, 6, 2, 11, 13, 9, 14, 5).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er sjeldent nødvendig men avhenger av det kliniske bildet.
1. Barton, C. J., Lack, S., Malliaras, P., & Morrissey, D. (2013). Gluteal muscle activity and patellofemoral pain syndrome: a systematic review. Br J Sports Med., 47(4), 207-214. doi:10.1136/bjsports2012-090953
2. Cichanowski, H. R., Schmitt, J. S., Johnson, R. J., & Niemuth, P. E. (2007). Hip strength in collegiate female athletes with patellofemoral pain. Med Sci Sports Exerc., 39(8), 1227-1232. doi:10.1249/mss.0b013e3180601109
3. Collins, N. J., Barton, C. J., van Middelkoop, M., Callaghan, M. J., Rathleff, M. S., Vicenzino, B. T., . . . Crossley, K. M. (2018). 2018 Consensus statement on exercise therapy and physical interventions (orthoses, taping and manual therapy) to treat patellofemoral pain: recommendations from the 5th International Patellofemoral Pain Research Retreat, Gold Coast, Australia, 2017. Br J Sports Med., 52(18), 1170-1178. doi:10.1136/bjsports-2018- 099397
4. Dye SF. The pathophysiology of patellofemoral pain: a tissue homeostasis perspective. Clin Orthop Relat Res 2005; :100
5. Earl, J. E., & Hoch, A. Z. (2011). A proximal strengthening program improves pain, function, and biomechanics in women with patellofemoral pain syndrome. Am J Sports Med., 39(1), 154- 163. doi:10.1177/0363546510379967
6. Ireland, M. L., Willson, J. D., Ballantyne, B. T., & Davis, I. M. (2003). Hip strength in females with and without patellofemoral pain. J Orthop Sports Phys Ther., 33(11), 671-676. doi:10.2519/jospt.2003.33.11.671
7. Macera CA. Lower extremity injuries in runners. Advances in prediction. Sports Med 1992; 13:50.
8. Marti B, Vader JP, Minder CE, Abelin T. On the epidemiology of running injuries. The 1984 Bern Grand-Prix study. Am J Sports Med 1988; 16:285
9. Natri, A., Kannus, P., & Järvinen, M. (1998). Which factors predict the long-term outcome in chronic patellofemoral pain syndrome? A 7-yr prospective follow-up study. Med Sci Sports Exerc., 30(11), 1572-1577
10. Niemuth, P. E., Johnson, R. J., Myers, M. J., & Thieman, T. J. (2005). Hip muscle weakness and overuse injuries in recreational runners. Clin J Sport Med., 15(1), 14-21.
11. Robinson, R. L., & Nee, R. J. (2007). Analysis of hip strength in females seeking physical therapy treatment for unilateral patellofemoral pain syndrome. J Orthop Sports Phys Ther., 37(5), 232-238. doi:10.2519/jospt.2007.2439
12. Thomeé R, Augustsson J, Karlsson J. Patellofemoral pain syndrome: a review of current issues. Sports Med 1999; 28:245
13. Werner, S. (1995). An evaluation of knee extensor and knee flexor torques and EMGs in patients with patellofemoral pain syndrome in comparison with matched controls. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 3(2), 89-94
14. Witvrouw, E., Lysens, R., Bellemans, J., Peers, K., & Vanderstraeten, G. (2000). Open versus closed kinetic chain exercises for patellofemoral pain. A prospective, randomized study. Am J Sports Med., 28(5), 687-694
2. Cichanowski, H. R., Schmitt, J. S., Johnson, R. J., & Niemuth, P. E. (2007). Hip strength in collegiate female athletes with patellofemoral pain. Med Sci Sports Exerc., 39(8), 1227-1232. doi:10.1249/mss.0b013e3180601109
3. Collins, N. J., Barton, C. J., van Middelkoop, M., Callaghan, M. J., Rathleff, M. S., Vicenzino, B. T., . . . Crossley, K. M. (2018). 2018 Consensus statement on exercise therapy and physical interventions (orthoses, taping and manual therapy) to treat patellofemoral pain: recommendations from the 5th International Patellofemoral Pain Research Retreat, Gold Coast, Australia, 2017. Br J Sports Med., 52(18), 1170-1178. doi:10.1136/bjsports-2018- 099397
4. Dye SF. The pathophysiology of patellofemoral pain: a tissue homeostasis perspective. Clin Orthop Relat Res 2005; :100
5. Earl, J. E., & Hoch, A. Z. (2011). A proximal strengthening program improves pain, function, and biomechanics in women with patellofemoral pain syndrome. Am J Sports Med., 39(1), 154- 163. doi:10.1177/0363546510379967
6. Ireland, M. L., Willson, J. D., Ballantyne, B. T., & Davis, I. M. (2003). Hip strength in females with and without patellofemoral pain. J Orthop Sports Phys Ther., 33(11), 671-676. doi:10.2519/jospt.2003.33.11.671
7. Macera CA. Lower extremity injuries in runners. Advances in prediction. Sports Med 1992; 13:50.
8. Marti B, Vader JP, Minder CE, Abelin T. On the epidemiology of running injuries. The 1984 Bern Grand-Prix study. Am J Sports Med 1988; 16:285
9. Natri, A., Kannus, P., & Järvinen, M. (1998). Which factors predict the long-term outcome in chronic patellofemoral pain syndrome? A 7-yr prospective follow-up study. Med Sci Sports Exerc., 30(11), 1572-1577
10. Niemuth, P. E., Johnson, R. J., Myers, M. J., & Thieman, T. J. (2005). Hip muscle weakness and overuse injuries in recreational runners. Clin J Sport Med., 15(1), 14-21.
11. Robinson, R. L., & Nee, R. J. (2007). Analysis of hip strength in females seeking physical therapy treatment for unilateral patellofemoral pain syndrome. J Orthop Sports Phys Ther., 37(5), 232-238. doi:10.2519/jospt.2007.2439
12. Thomeé R, Augustsson J, Karlsson J. Patellofemoral pain syndrome: a review of current issues. Sports Med 1999; 28:245
13. Werner, S. (1995). An evaluation of knee extensor and knee flexor torques and EMGs in patients with patellofemoral pain syndrome in comparison with matched controls. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 3(2), 89-94
14. Witvrouw, E., Lysens, R., Bellemans, J., Peers, K., & Vanderstraeten, G. (2000). Open versus closed kinetic chain exercises for patellofemoral pain. A prospective, randomized study. Am J Sports Med., 28(5), 687-694
Hva er hopperkne (jumpers knee)?
Hopperkne, også kjent som patellar tendinopati, er fremre kneleddssmerter grunnet overbelastning av senefestene til kneskålen. Dette er særlig utløst av idretter med mye hoppeaktivitet.
Årsak
Hopperkne fra ett generelt ståsted er oftest grunnet overbelastning. Med overbelastning menes det repetisjon av en bevegelse eller ensidig oppgave hvor spesifikt vev blir belastet. Over en lenger periode skaper denne overbelastningen en endring i vevet som medfører blant annet redusert blodtilførsel. I flere tilfeller er det oppdaget mirkoskopiske rupturer mellom fibrene i senen, disse rupturene skaper denne betennelsesreaksjonen som varer ca. 10-12 dager, alt ettersom hvor flink en er til å gjøre de rette tiltakene (38, 2, 54). Som en del av tilhelingsprosessen blir det dannet arrvev. Denne arrvev dannelsen er årsaken til at nå i nyere tider har navnet blitt endret til «tendinose» for det viser seg nemlig at selv om symptomene har vært der over lang tid betyr ikke det at det er en aktiv betennelse (47, 39, 59, 58). Med en tendinose skjer det ofte en fortykkning av senen (en naturlig prosess grunnet gjentakende betennelser) som kan resultere i problemer med plass og funksjon. Dette er grunnen til at det er blitt kjent som en degeneretive lidelse (nedbrytelse av vanlig vev). Betennelse reaksjonen kan oppstå igjen grunnet ny overbelastning, men følger samme omløp som beskrevet ovenfor (22, 20, 8, 13, 18, 43, 23, 27, 32, 37, 16, 41, 33, 9, 45, 31, 46, 1). Denne tilstanden følger samme prosess som beskrevet under Senebetennelse. Det er også nyere forskning som foreslår at deler av senen blir klemt (impingement) ved nedre kant av kneskålen.
Symptomer
- Symptomene er smerter som utvikler seg over uker og måneder
- Smerten utvikler seg fra å være lokal, bare ved nedre kant av kneskålen, til hele senen og kan stråle rundt og under kneskålen
Tilstanden kan deles inn i 4 stadier:
1 – Smerter bare etter aktivitet.
2 – Smerter under og etter aktivitet, men klarer å gjennomføre sportslig aktivitet.
3 – Smerten varer lenger under og etter aktivitet med vanskeligheter å prestere sportslig.
4 – Total ruptur av senen. Må ha kirurgi.
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Først indikert for behandling er manuell behandling sammen med veiledet rehabilitering/trening. Særlig noe som kalles eksentrisk arbeid sammen med tung vekt og langsomme repitisjoner gir best resultater på tendinopatier ("senebetennelser") (25, 19, 28, 44, 48, 50, 55, 3, 21). Øvelser på denne måten har påvist bedre effekt enn massasje, men kombinert yter bløtvevsbehandling og øvelser best resultat (52, 53). Uttøying har ingen direkte skadeforbyggende effekt for denne problematikk, men kan være ett nyttig verktøy i kombinasjon med det overnevnte. Det anbefales å varme opp før dette gjennomføres mye fordi en av effektene fra uttøying er redusert styrke. Ved gjennomføring holder det med 15-30 sekunders hold, stort lenger gir ikke nødvendigvis økt effekt (56, 36, 35, 49, 42). Anbefales å gjøres 3-5 ganger i uken (enkelt hendelse gir økt mobilitet som varer i 90 min. Ved regelmessig utføring kan effekten vare opp mot flere uker etter stopp) (60). Is har generelt lite effekt sammen med eksentriske øvelser og varme har ofte bedre effekt ved kronisk debut (26, 14). Betennelsesdempende kremer (type ibux/voltarol - NSAID) har noe smertelindrende effekt særlig i starten (mindre bivirkninger enn pilleform) og kan være svært nyttig over en kort periode (5, 7, 10, 29, 30, 11, 4). Det anbefales ikke å bruke steroidinjeksjoner da dette gir økt sjans for ruptur (sjansen øker med alder) i tillegg har det ingen påvist effekt for tendinopati for kne og gir dårligere prognose for tennis albue (21, 49, 4, 51).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er også sjeldent nødvendig da dette responderer godt på manuell behandling i kombinasjon med øvelser, veiledning og råd.
Hopperkne, også kjent som patellar tendinopati, er fremre kneleddssmerter grunnet overbelastning av senefestene til kneskålen. Dette er særlig utløst av idretter med mye hoppeaktivitet.
Årsak
Hopperkne fra ett generelt ståsted er oftest grunnet overbelastning. Med overbelastning menes det repetisjon av en bevegelse eller ensidig oppgave hvor spesifikt vev blir belastet. Over en lenger periode skaper denne overbelastningen en endring i vevet som medfører blant annet redusert blodtilførsel. I flere tilfeller er det oppdaget mirkoskopiske rupturer mellom fibrene i senen, disse rupturene skaper denne betennelsesreaksjonen som varer ca. 10-12 dager, alt ettersom hvor flink en er til å gjøre de rette tiltakene (38, 2, 54). Som en del av tilhelingsprosessen blir det dannet arrvev. Denne arrvev dannelsen er årsaken til at nå i nyere tider har navnet blitt endret til «tendinose» for det viser seg nemlig at selv om symptomene har vært der over lang tid betyr ikke det at det er en aktiv betennelse (47, 39, 59, 58). Med en tendinose skjer det ofte en fortykkning av senen (en naturlig prosess grunnet gjentakende betennelser) som kan resultere i problemer med plass og funksjon. Dette er grunnen til at det er blitt kjent som en degeneretive lidelse (nedbrytelse av vanlig vev). Betennelse reaksjonen kan oppstå igjen grunnet ny overbelastning, men følger samme omløp som beskrevet ovenfor (22, 20, 8, 13, 18, 43, 23, 27, 32, 37, 16, 41, 33, 9, 45, 31, 46, 1). Denne tilstanden følger samme prosess som beskrevet under Senebetennelse. Det er også nyere forskning som foreslår at deler av senen blir klemt (impingement) ved nedre kant av kneskålen.
Symptomer
- Symptomene er smerter som utvikler seg over uker og måneder
- Smerten utvikler seg fra å være lokal, bare ved nedre kant av kneskålen, til hele senen og kan stråle rundt og under kneskålen
Tilstanden kan deles inn i 4 stadier:
1 – Smerter bare etter aktivitet.
2 – Smerter under og etter aktivitet, men klarer å gjennomføre sportslig aktivitet.
3 – Smerten varer lenger under og etter aktivitet med vanskeligheter å prestere sportslig.
4 – Total ruptur av senen. Må ha kirurgi.
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Først indikert for behandling er manuell behandling sammen med veiledet rehabilitering/trening. Særlig noe som kalles eksentrisk arbeid sammen med tung vekt og langsomme repitisjoner gir best resultater på tendinopatier ("senebetennelser") (25, 19, 28, 44, 48, 50, 55, 3, 21). Øvelser på denne måten har påvist bedre effekt enn massasje, men kombinert yter bløtvevsbehandling og øvelser best resultat (52, 53). Uttøying har ingen direkte skadeforbyggende effekt for denne problematikk, men kan være ett nyttig verktøy i kombinasjon med det overnevnte. Det anbefales å varme opp før dette gjennomføres mye fordi en av effektene fra uttøying er redusert styrke. Ved gjennomføring holder det med 15-30 sekunders hold, stort lenger gir ikke nødvendigvis økt effekt (56, 36, 35, 49, 42). Anbefales å gjøres 3-5 ganger i uken (enkelt hendelse gir økt mobilitet som varer i 90 min. Ved regelmessig utføring kan effekten vare opp mot flere uker etter stopp) (60). Is har generelt lite effekt sammen med eksentriske øvelser og varme har ofte bedre effekt ved kronisk debut (26, 14). Betennelsesdempende kremer (type ibux/voltarol - NSAID) har noe smertelindrende effekt særlig i starten (mindre bivirkninger enn pilleform) og kan være svært nyttig over en kort periode (5, 7, 10, 29, 30, 11, 4). Det anbefales ikke å bruke steroidinjeksjoner da dette gir økt sjans for ruptur (sjansen øker med alder) i tillegg har det ingen påvist effekt for tendinopati for kne og gir dårligere prognose for tennis albue (21, 49, 4, 51).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er også sjeldent nødvendig da dette responderer godt på manuell behandling i kombinasjon med øvelser, veiledning og råd.
1. Alfredson, H., Lorentzon, M., Bäckman, S., Bäckman, A., & Lerner, U. H. (2003). cDNA-arrays and realtime quantitative PCR techniques in the investigation of chronic Achilles tendinosis. J Orthop Res., 21(6), 970-975. doi:10.1016/S0736-0266(03)00107-4
2. Arner, O., Lindholm, A., & Orell, S. R. (1959). Histologic changes in subcutaneous rupture of the Achilles tendon; a study of 74 cases. Acta Chir Scand., 116(5-6), 484-490.
3. Beyer, R., Kongsgaard, M., Hougs Kjær, B., Øhlenschlæger, T., Kjær, M., & Magnusson, S. P. (2015). Heavy Slow Resistance Versus Eccentric Training as Treatment for Achilles Tendinopathy: A Randomized Controlled Trial. Am J Sports Med., 43(7), 1704-1711. doi:10.1177/0363546515584760
4. Bisset, L., Beller, E., Jull, G., Brooks, P., Darnell, R., & Vicenzino, B. (2006). Mobilisation with movement and exercise, corticosteroid injection, or wait and see for tennis elbow: randomised trial. BMJ, 333(7575), 939. doi:10.1136/bmj.38961.584653.AE
5. Bjordal, J. M., Lopes-Martins, R. A., & Iversen, V. V. (2006). A randomised, placebo controlled trial of low level laser therapy for activated Achilles tendinitis with microdialysis measurement of peritendinous prostaglandin E2 concentrations. Br J Sports Med., 40(1), 76-80. doi:10.1136/bjsm.2005.020842
6. Brosseau, L., Casimiro, L., Milne, S., Robinson, V., Shea, B., Tugwell, P., & Wells, G. (2002). Deep transverse friction massage for treating tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(4). doi:10.1002/14651858.CD003528
7. Burnham, R., Gregg, R., Healy, P., & Steadward, R. (1998). The effectiveness of topical diclofenac for lateral epicondylitis. Clin J Sport Med., 8(2), 78-81.
8. Chard, M. D., Cawston, T. E., Riley, G. P., Gresham, G. A., & Hazleman, B. L. (1994). Rotator cuff degeneration and lateral epicondylitis: a comparative histological study. Ann Rheum Dis., 53(1), 30-34.
9. Clarke, M. T., Lyall, H. A., Grant, J. W., & Matthewson, M. H. (1998). The histopathology of de Quervain's disease. J Hand Surg Br., 23(6), 732-734.
10. Demirtaş, R. N., & Oner, C. (1998). The treatment of lateral epicondylitis by iontophoresis of sodium salicylate and sodium diclofenac. Clin Rehabil., 12(1), 23-29. doi:10.1191/026921598672378032
11. Derry, S., Moore, R. A., Gaskell, H., McIntyre, M., & Wiffen, P. J. (2015). Topical NSAIDs for acute musculoskeletal pain in adults. Cochrane Database Syst Rev.(6). doi:10.1002/14651858.CD007402.pub3.
12. Fu, S. C., Wang, W., Pau, H. M., Wong, Y. P., Chan, K. M., & Rolf, C. G. (2002). Increased expression of transforming growth factor-beta1 in patellar tendinosis. Clin Orthop Relat Res.(400), 174-183.
13. Galliani, I., Burattini, S., Mariani, A. R., Riccio, M., Cassiani, G., & Falcieri, E. (2002). Morphofunctional changes in human tendon tissue. Eur J Histochem., 46(1), 3-12.
14. Giombini, A., Di Cesare, A., Casciello, G., Sorrenti, D., Dragoni, S., & Gabriele, P. (2002). Hyperthermia at 434 MHz in the treatment of overuse sport tendinopathies: a randomised controlled clinical trial. Int J Sports Med., 23(3), 207-211. doi:10.1055/s-2002-23180
15. Holmgren, T., Björnsson Hallgren, H., Öberg, B., Adolfsson, L., & Johansson, K. (2012). Effect of specific exercise strategy on need for surgery in patients with subacromial impingement syndrome: randomised controlled study. BMJ, 344(e), 787. doi:10.1136/bmj.e787
16. Ireland, D., Harrall, R., Curry, V., Holloway, G., Hackney, R., Hazleman, B., & Riley, G. (2001). Multiple changes in gene expression in chronic human Achilles tendinopathy. Matrix Biol., 20(3), 159- 169.
17. Ismail, A. M., Balakrishnan, R., Rajakumar, M. K., & Lumpur, K. (1969). Rupture of patellar ligament after steroid infiltration. Report of a case. J Bone Joint Surg Br., 51(3), 503-505.
18. Järvinen, M., Józsa, L., Kannus, P., Järvinen, T. L., Kvist, M., & Leadbetter, W. (1997). Histopathological findings in chronic tendon disorders. Scand J Med Sci Sports., 7(2), 86-95.
19. Jonsson, P., & Alfredson, H. (2005). Superior results with eccentric compared to concentric quadriceps training in patients with jumper's knee: a prospective randomised study. Br J Sports Med., 39(11), 847-850. doi:10.1136/bjsm.2005.018630
20. Khan, K. M., Bonar, F., Desmond, P. M., Cook, J. L., Young, D. A., Visentini, P. J., . . . Wark, J. D. (1996). Patellar tendinosis (jumper's knee): findings at histopathologic examination, US, and MR imaging. Victorian Institute of Sport Tendon Study Group. Radiology, 200(3), 821-827. doi:10.1148/radiology.200.3.8756939
21. Kongsgaard, M., Kovanen, V., Aagaard, P., Doessing, S., Hansen, P., Laursen, A. H., . . . Magnusson, S. P. (2009). Corticosteroid injections, eccentric decline squat training and heavy slow resistance training in patellar tendinopathy. Scand J Med Sci Sports., 19(6), 790-802. doi:10.1111/j.1600-0838.2009.00949.x
22. Kragsnaes, M. S., Fredberg, U., Stribolt, K., Kjaer, S. G., Bendix, K., & Ellingsen, T. (2014). Stereological quantification of immune-competent cells in baseline biopsy specimens from achilles tendons: results from patients with chronic tendinopathy followed for more than 4 years. Am J Sports Med, 42(10), 2435-2445. doi:10.1177/0363546514542329
23. Kvist, M., Józsa, L., Järvinen, M. J., & Kvist, H. (1987). Chronic Achilles paratenonitis in athletes: a histological and histochemical study. Pathology, 19(1), 1-11.
24. Legerlotz, K., Jones, E. R., Screen, H. R., & Riley, G. P. (2012). Increased expression of IL-6 family members in tendon pathology. Rheumatology (Oxford). 51(7), 1161-1165. doi:10.1093/rheumatology/kes002
25. Mafi, N., Lorentzon, R., & Alfredson, H. (2001). Superior short-term results with eccentric calf muscle training compared to concentric training in a randomized prospective multicenter study on patients with chronic Achilles tendinosis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 9(1), 42-47. doi:10.1007/s001670000148
26. Manias, P., & Stasinopoulos, D. (2006). A controlled clinical pilot trial to study the effectiveness of ice as a supplement to the exercise programme for the management of lateral elbow tendinopathy. Br J Sports Med., 40(1), 81-85. doi:10.1136/bjsm.2005.020909
27. Martens, M., Wouters, P., Burssens, A., & Mulier, J. C. (1982). Patellar tendinitis: pathology and results of treatment. Acta Orthop Scand., 53(3), 445-450.
28. Martínez-Martín, P., Raffaelli, E. J., Titus, F., Despuig, J., Fragoso, Y. D., Díez-Tejedor, E., . . . Group., C.-o. S. (2001). Efficacy and safety of metamizol vs. acetylsalicylic acid in patients with moderate episodic tension-type headache: a randomized, double-blind, placebo- and activecontrolled, multicentre study. Cephalalgia, 21(5), 604-610. doi:10.1046/j.1468- 2982.2001.00216.x
29. Mazières, B., Rouanet, S., Guillon, Y., Scarsi, C., & Reiner, V. (2005). Topical ketoprofen patch in the treatment of tendinitis: a randomized, double blind, placebo controlled study. J Rheumatol., 32(8), 1563-1570.
30. McLauchlan, G. J., & Handoll, H. H. (2001). Interventions for treating acute and chronic Achilles tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(2). doi:10.1002/14651858.CD000232
31. Millar, N. L., Hueber, A. J., Reilly, J. H., Xu, Y., Fazzi, U. G., Murrell, G. A., & McInnes, I. B. (2010). Inflammation is present in early human tendinopathy. Am J Sports Med., 38(10), 2085-2091. doi:10.1177/0363546510372613
32. Mosier, S. M., Pomeroy, G., & Manoli, A. n. (1999). Pathoanatomy and etiology of posterior tibial tendon dysfunction. Clin Orthop Relat Res.(365), 12-22.
33. Movin, T., Gad, A., Reinholt, F. P., & Rolf, C. (1997). Tendon pathology in long-standing achillodynia. Biopsy findings in 40 patients. Acta Orthop Scand., 68(2), 170-175.
34. Munteanu, S. E., & Barton, C. J. (2011). Lower limb biomechanics during running in individuals with achilles tendinopathy: a systematic review. J Foot Ankle Res.(30), 4-15. doi:10.1186/1757- 1146-4-15.
35. Nakano, J., Yamabayashi, C., Scott, A., & Reid, W. D. (2012). The effect of heat applied with stretch to increase range of motion: a systematic review. Phys Ther Sport., 13(3), 180-188. doi:10.1016/j.ptsp.2011.11.003
36. Park, D. Y., & Chou, L. (2006). Stretching for prevention of Achilles tendon injuries: a review of the literature. Foot Ankle Int., 27(12), 1086-1095. doi:10.1177/107110070602701215
37. Popp, J. E., Yu, J. S., & Kaeding, C. C. (1997). Recalcitrant patellar tendinitis. Magnetic resonance imaging, histologic evaluation, and surgical treatment. Am J Sports Med., 25(2), 218-222. doi:10.1177/036354659702500214
38. Premdas, J., Tang, J. B., Warner, J. P., Murray, M. M., & Spector, M. (2001). The presence of smooth muscle actin in fibroblasts in the torn human rotator cuff. J Orthop Res., 19(2), 221-228. doi:10.1016/S0736-0266(00)90011-1
39. Puxkandl, R., Zizak, I., Paris, O., Keckes, J., Tesch, W., Bernstorff, S., . . . Fratzl, P. (2002). Viscoelastic properties of collagen: synchrotron radiation investigations and structural model. Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci., 357(1418), 191-197. doi:10.1098/rstb.2001.1033
40. Rees, J. D., Wilson, A. M., & Wolman, R. L. (2006). Current concepts in the management of tendon disorders. Rheumatology (Oxford). 45(5), 508-521. doi:10.1093/rheumatology/kel046
41. Riley, G. P., Harrall, R. L., Constant, C. R., Chard, M. D., Cawston, T. E., & Hazleman, B. L. (1994). Glycosaminoglycans of human rotator cuff tendons: changes with age and in chronic rotator cuff tendinitis. Ann Rheum Dis., 53(6), 367-376.
42. Roberts, J. M., & Wilson, K. (1999). Effect of stretching duration on active and passive range of motion in the lower extremity. Br J Sports Med., 33(4), 259-263.
43. Rolf, C. G., Fu, B. S., Pau, A., Wang, W., & Chan, B. (2001). Increased cell proliferation and associated expression of PDGFRbeta causing hypercellularity in patellar tendinosis. Rheumatology (Oxford). 40(3), 256-261.
44. Roos, E. M., Engström, M., Lagerquist, A., & Söderberg, B. (2004). Clinical improvement after 6 weeks of eccentric exercise in patients with mid-portion Achilles tendinopathy -- a randomized trial with 1-year follow-up. Scand J Med Sci Sports., 14(5), 286-295. doi:10.1111/j.1600- 0838.2004.378.x
45. Sarkar, K., & Uhthoff, H. K. (1980). Ultrastructure of the common extensor tendon in tennis elbow. Virchows Arch A Pathol Anat Histol., 386(3), 317-330.
46. Schubert, T. E., Weidler, C., Lerch, K., Hofstädter, F., & Straub, R. H. (2005). Achilles tendinosis is associated with sprouting of substance P positive nerve fibres. Ann Rheum Dis., 64(7), 1083- 1086. doi:10.1136/ard.2004.029876
47. Scott, A., Backman, L. J., & Speed, C. (2015). Tendinopathy: Update on Pathophysiology. J Orthop Sports Phys Ther., 45(11), 833-841. doi:10.2519/jospt.2015.5884
48. Selvanetti, A., et al. (2003). Med Sport (Vol. 56). Roma.
49. Shrier, I. (2004). Does stretching improve performance? A systematic and critical review of the literature. Clin J Sport Med., 14(5), 267-273.
50. Silbernagel, K. G., Thomeé, R., Thomeé, P., & Karlsson, J. (2001). Eccentric overload training for patients with chronic Achilles tendon pain--a randomised controlled study with reliability testing of the evaluation methods. Scand J Med Sci Sports., 11(4), 197-206.
51. Smidt, N., van der Windt, D. A., Assendelft, W. J., Devillé, W. L., Korthals-de Bos, I. B., & Bouter, L. M. (2002). Corticosteroid injections, physiotherapy, or a wait-and-see policy for lateral epicondylitis: a randomised controlled trial. Lancet, 359(9307), 657-662. doi:10.1016/S0140- 6736(02)07811-X
52. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2006). Comparison of effects of Cyriax physiotherapy, a supervised exercise programme and polarized polychromatic non-coherent light (Bioptron light) for the treatment of lateral epicondylitis. Clin Rehabil., 20(1), 12-23. doi:10.1191/0269215506cr921oa
53. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2004). Comparison of effects of exercise programme, pulsed ultrasound and transverse friction in the treatment of chronic patellar tendinopathy. Clin Rehabil., 18(4), 347-352. doi:10.1191/0269215504cr757oa
54. Svensson, M., Kartus, J., Christensen, L. R., Movin, T., Papadogiannakis, N., & Karlsson, J. (2005). A long-term serial histological evaluation of the patellar tendon in humans after harvesting its central third. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 13(5), 398-404. doi:10.1007/s00167-004- 0590-9
55. Svernlöv, B., & Adolfsson, L. (2001). Non-operative treatment regime including eccentric training for lateral humeral epicondylalgia. Scand J Med Sci Sports., 11(6), 328-334.
56. Thacker, S. B., Gilchrist, J., Stroup, D. F., & Kimsey, C. D. J. (2004). The impact of stretching on sports injury risk: a systematic review of the literature. Med Sci Sports Exerc., 36(3), 371-378.
57. Tittiranonda, P., Rempel, D., Armstrong, T., & Burastero, S. (1999). Effect of four computer keyboards in computer users with upper extremity musculoskeletal disorders. Am J Ind Med., 35(6), 647-661.
58. Wellen, J., Helmer, K. G., Grigg, P., & Sotak, C. H. (2005). Spatial characterization of T1 and T2 relaxation times and the water apparent diffusion coefficient in rabbit Achilles tendon subjected to tensile loading. Magn Reson Med., 53(3), 535-544. doi:10.1002/mrm.20361
59. Wren, T. A., Lindsey, D. P., Beaupré, G. S., & Carter, D. R. (2003). Effects of creep and cyclic loading on the mechanical properties and failure of human Achilles tendons. Ann Biomed Eng., 31(6), 710-717.
60. Zebas, C. J., & Rivera, M. S. (1985). Retention of flexibility in selected joints after cessation of a stretching exercise program. In C. O. Dotson & J. H. Humphrey (Eds.), Exercise Physiology: Current Selected Research (pp. 181). New York: AMS Press
2. Arner, O., Lindholm, A., & Orell, S. R. (1959). Histologic changes in subcutaneous rupture of the Achilles tendon; a study of 74 cases. Acta Chir Scand., 116(5-6), 484-490.
3. Beyer, R., Kongsgaard, M., Hougs Kjær, B., Øhlenschlæger, T., Kjær, M., & Magnusson, S. P. (2015). Heavy Slow Resistance Versus Eccentric Training as Treatment for Achilles Tendinopathy: A Randomized Controlled Trial. Am J Sports Med., 43(7), 1704-1711. doi:10.1177/0363546515584760
4. Bisset, L., Beller, E., Jull, G., Brooks, P., Darnell, R., & Vicenzino, B. (2006). Mobilisation with movement and exercise, corticosteroid injection, or wait and see for tennis elbow: randomised trial. BMJ, 333(7575), 939. doi:10.1136/bmj.38961.584653.AE
5. Bjordal, J. M., Lopes-Martins, R. A., & Iversen, V. V. (2006). A randomised, placebo controlled trial of low level laser therapy for activated Achilles tendinitis with microdialysis measurement of peritendinous prostaglandin E2 concentrations. Br J Sports Med., 40(1), 76-80. doi:10.1136/bjsm.2005.020842
6. Brosseau, L., Casimiro, L., Milne, S., Robinson, V., Shea, B., Tugwell, P., & Wells, G. (2002). Deep transverse friction massage for treating tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(4). doi:10.1002/14651858.CD003528
7. Burnham, R., Gregg, R., Healy, P., & Steadward, R. (1998). The effectiveness of topical diclofenac for lateral epicondylitis. Clin J Sport Med., 8(2), 78-81.
8. Chard, M. D., Cawston, T. E., Riley, G. P., Gresham, G. A., & Hazleman, B. L. (1994). Rotator cuff degeneration and lateral epicondylitis: a comparative histological study. Ann Rheum Dis., 53(1), 30-34.
9. Clarke, M. T., Lyall, H. A., Grant, J. W., & Matthewson, M. H. (1998). The histopathology of de Quervain's disease. J Hand Surg Br., 23(6), 732-734.
10. Demirtaş, R. N., & Oner, C. (1998). The treatment of lateral epicondylitis by iontophoresis of sodium salicylate and sodium diclofenac. Clin Rehabil., 12(1), 23-29. doi:10.1191/026921598672378032
11. Derry, S., Moore, R. A., Gaskell, H., McIntyre, M., & Wiffen, P. J. (2015). Topical NSAIDs for acute musculoskeletal pain in adults. Cochrane Database Syst Rev.(6). doi:10.1002/14651858.CD007402.pub3.
12. Fu, S. C., Wang, W., Pau, H. M., Wong, Y. P., Chan, K. M., & Rolf, C. G. (2002). Increased expression of transforming growth factor-beta1 in patellar tendinosis. Clin Orthop Relat Res.(400), 174-183.
13. Galliani, I., Burattini, S., Mariani, A. R., Riccio, M., Cassiani, G., & Falcieri, E. (2002). Morphofunctional changes in human tendon tissue. Eur J Histochem., 46(1), 3-12.
14. Giombini, A., Di Cesare, A., Casciello, G., Sorrenti, D., Dragoni, S., & Gabriele, P. (2002). Hyperthermia at 434 MHz in the treatment of overuse sport tendinopathies: a randomised controlled clinical trial. Int J Sports Med., 23(3), 207-211. doi:10.1055/s-2002-23180
15. Holmgren, T., Björnsson Hallgren, H., Öberg, B., Adolfsson, L., & Johansson, K. (2012). Effect of specific exercise strategy on need for surgery in patients with subacromial impingement syndrome: randomised controlled study. BMJ, 344(e), 787. doi:10.1136/bmj.e787
16. Ireland, D., Harrall, R., Curry, V., Holloway, G., Hackney, R., Hazleman, B., & Riley, G. (2001). Multiple changes in gene expression in chronic human Achilles tendinopathy. Matrix Biol., 20(3), 159- 169.
17. Ismail, A. M., Balakrishnan, R., Rajakumar, M. K., & Lumpur, K. (1969). Rupture of patellar ligament after steroid infiltration. Report of a case. J Bone Joint Surg Br., 51(3), 503-505.
18. Järvinen, M., Józsa, L., Kannus, P., Järvinen, T. L., Kvist, M., & Leadbetter, W. (1997). Histopathological findings in chronic tendon disorders. Scand J Med Sci Sports., 7(2), 86-95.
19. Jonsson, P., & Alfredson, H. (2005). Superior results with eccentric compared to concentric quadriceps training in patients with jumper's knee: a prospective randomised study. Br J Sports Med., 39(11), 847-850. doi:10.1136/bjsm.2005.018630
20. Khan, K. M., Bonar, F., Desmond, P. M., Cook, J. L., Young, D. A., Visentini, P. J., . . . Wark, J. D. (1996). Patellar tendinosis (jumper's knee): findings at histopathologic examination, US, and MR imaging. Victorian Institute of Sport Tendon Study Group. Radiology, 200(3), 821-827. doi:10.1148/radiology.200.3.8756939
21. Kongsgaard, M., Kovanen, V., Aagaard, P., Doessing, S., Hansen, P., Laursen, A. H., . . . Magnusson, S. P. (2009). Corticosteroid injections, eccentric decline squat training and heavy slow resistance training in patellar tendinopathy. Scand J Med Sci Sports., 19(6), 790-802. doi:10.1111/j.1600-0838.2009.00949.x
22. Kragsnaes, M. S., Fredberg, U., Stribolt, K., Kjaer, S. G., Bendix, K., & Ellingsen, T. (2014). Stereological quantification of immune-competent cells in baseline biopsy specimens from achilles tendons: results from patients with chronic tendinopathy followed for more than 4 years. Am J Sports Med, 42(10), 2435-2445. doi:10.1177/0363546514542329
23. Kvist, M., Józsa, L., Järvinen, M. J., & Kvist, H. (1987). Chronic Achilles paratenonitis in athletes: a histological and histochemical study. Pathology, 19(1), 1-11.
24. Legerlotz, K., Jones, E. R., Screen, H. R., & Riley, G. P. (2012). Increased expression of IL-6 family members in tendon pathology. Rheumatology (Oxford). 51(7), 1161-1165. doi:10.1093/rheumatology/kes002
25. Mafi, N., Lorentzon, R., & Alfredson, H. (2001). Superior short-term results with eccentric calf muscle training compared to concentric training in a randomized prospective multicenter study on patients with chronic Achilles tendinosis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 9(1), 42-47. doi:10.1007/s001670000148
26. Manias, P., & Stasinopoulos, D. (2006). A controlled clinical pilot trial to study the effectiveness of ice as a supplement to the exercise programme for the management of lateral elbow tendinopathy. Br J Sports Med., 40(1), 81-85. doi:10.1136/bjsm.2005.020909
27. Martens, M., Wouters, P., Burssens, A., & Mulier, J. C. (1982). Patellar tendinitis: pathology and results of treatment. Acta Orthop Scand., 53(3), 445-450.
28. Martínez-Martín, P., Raffaelli, E. J., Titus, F., Despuig, J., Fragoso, Y. D., Díez-Tejedor, E., . . . Group., C.-o. S. (2001). Efficacy and safety of metamizol vs. acetylsalicylic acid in patients with moderate episodic tension-type headache: a randomized, double-blind, placebo- and activecontrolled, multicentre study. Cephalalgia, 21(5), 604-610. doi:10.1046/j.1468- 2982.2001.00216.x
29. Mazières, B., Rouanet, S., Guillon, Y., Scarsi, C., & Reiner, V. (2005). Topical ketoprofen patch in the treatment of tendinitis: a randomized, double blind, placebo controlled study. J Rheumatol., 32(8), 1563-1570.
30. McLauchlan, G. J., & Handoll, H. H. (2001). Interventions for treating acute and chronic Achilles tendinitis. Cochrane Database Syst Rev.(2). doi:10.1002/14651858.CD000232
31. Millar, N. L., Hueber, A. J., Reilly, J. H., Xu, Y., Fazzi, U. G., Murrell, G. A., & McInnes, I. B. (2010). Inflammation is present in early human tendinopathy. Am J Sports Med., 38(10), 2085-2091. doi:10.1177/0363546510372613
32. Mosier, S. M., Pomeroy, G., & Manoli, A. n. (1999). Pathoanatomy and etiology of posterior tibial tendon dysfunction. Clin Orthop Relat Res.(365), 12-22.
33. Movin, T., Gad, A., Reinholt, F. P., & Rolf, C. (1997). Tendon pathology in long-standing achillodynia. Biopsy findings in 40 patients. Acta Orthop Scand., 68(2), 170-175.
34. Munteanu, S. E., & Barton, C. J. (2011). Lower limb biomechanics during running in individuals with achilles tendinopathy: a systematic review. J Foot Ankle Res.(30), 4-15. doi:10.1186/1757- 1146-4-15.
35. Nakano, J., Yamabayashi, C., Scott, A., & Reid, W. D. (2012). The effect of heat applied with stretch to increase range of motion: a systematic review. Phys Ther Sport., 13(3), 180-188. doi:10.1016/j.ptsp.2011.11.003
36. Park, D. Y., & Chou, L. (2006). Stretching for prevention of Achilles tendon injuries: a review of the literature. Foot Ankle Int., 27(12), 1086-1095. doi:10.1177/107110070602701215
37. Popp, J. E., Yu, J. S., & Kaeding, C. C. (1997). Recalcitrant patellar tendinitis. Magnetic resonance imaging, histologic evaluation, and surgical treatment. Am J Sports Med., 25(2), 218-222. doi:10.1177/036354659702500214
38. Premdas, J., Tang, J. B., Warner, J. P., Murray, M. M., & Spector, M. (2001). The presence of smooth muscle actin in fibroblasts in the torn human rotator cuff. J Orthop Res., 19(2), 221-228. doi:10.1016/S0736-0266(00)90011-1
39. Puxkandl, R., Zizak, I., Paris, O., Keckes, J., Tesch, W., Bernstorff, S., . . . Fratzl, P. (2002). Viscoelastic properties of collagen: synchrotron radiation investigations and structural model. Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci., 357(1418), 191-197. doi:10.1098/rstb.2001.1033
40. Rees, J. D., Wilson, A. M., & Wolman, R. L. (2006). Current concepts in the management of tendon disorders. Rheumatology (Oxford). 45(5), 508-521. doi:10.1093/rheumatology/kel046
41. Riley, G. P., Harrall, R. L., Constant, C. R., Chard, M. D., Cawston, T. E., & Hazleman, B. L. (1994). Glycosaminoglycans of human rotator cuff tendons: changes with age and in chronic rotator cuff tendinitis. Ann Rheum Dis., 53(6), 367-376.
42. Roberts, J. M., & Wilson, K. (1999). Effect of stretching duration on active and passive range of motion in the lower extremity. Br J Sports Med., 33(4), 259-263.
43. Rolf, C. G., Fu, B. S., Pau, A., Wang, W., & Chan, B. (2001). Increased cell proliferation and associated expression of PDGFRbeta causing hypercellularity in patellar tendinosis. Rheumatology (Oxford). 40(3), 256-261.
44. Roos, E. M., Engström, M., Lagerquist, A., & Söderberg, B. (2004). Clinical improvement after 6 weeks of eccentric exercise in patients with mid-portion Achilles tendinopathy -- a randomized trial with 1-year follow-up. Scand J Med Sci Sports., 14(5), 286-295. doi:10.1111/j.1600- 0838.2004.378.x
45. Sarkar, K., & Uhthoff, H. K. (1980). Ultrastructure of the common extensor tendon in tennis elbow. Virchows Arch A Pathol Anat Histol., 386(3), 317-330.
46. Schubert, T. E., Weidler, C., Lerch, K., Hofstädter, F., & Straub, R. H. (2005). Achilles tendinosis is associated with sprouting of substance P positive nerve fibres. Ann Rheum Dis., 64(7), 1083- 1086. doi:10.1136/ard.2004.029876
47. Scott, A., Backman, L. J., & Speed, C. (2015). Tendinopathy: Update on Pathophysiology. J Orthop Sports Phys Ther., 45(11), 833-841. doi:10.2519/jospt.2015.5884
48. Selvanetti, A., et al. (2003). Med Sport (Vol. 56). Roma.
49. Shrier, I. (2004). Does stretching improve performance? A systematic and critical review of the literature. Clin J Sport Med., 14(5), 267-273.
50. Silbernagel, K. G., Thomeé, R., Thomeé, P., & Karlsson, J. (2001). Eccentric overload training for patients with chronic Achilles tendon pain--a randomised controlled study with reliability testing of the evaluation methods. Scand J Med Sci Sports., 11(4), 197-206.
51. Smidt, N., van der Windt, D. A., Assendelft, W. J., Devillé, W. L., Korthals-de Bos, I. B., & Bouter, L. M. (2002). Corticosteroid injections, physiotherapy, or a wait-and-see policy for lateral epicondylitis: a randomised controlled trial. Lancet, 359(9307), 657-662. doi:10.1016/S0140- 6736(02)07811-X
52. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2006). Comparison of effects of Cyriax physiotherapy, a supervised exercise programme and polarized polychromatic non-coherent light (Bioptron light) for the treatment of lateral epicondylitis. Clin Rehabil., 20(1), 12-23. doi:10.1191/0269215506cr921oa
53. Stasinopoulos, D., & Stasinopoulos, I. (2004). Comparison of effects of exercise programme, pulsed ultrasound and transverse friction in the treatment of chronic patellar tendinopathy. Clin Rehabil., 18(4), 347-352. doi:10.1191/0269215504cr757oa
54. Svensson, M., Kartus, J., Christensen, L. R., Movin, T., Papadogiannakis, N., & Karlsson, J. (2005). A long-term serial histological evaluation of the patellar tendon in humans after harvesting its central third. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 13(5), 398-404. doi:10.1007/s00167-004- 0590-9
55. Svernlöv, B., & Adolfsson, L. (2001). Non-operative treatment regime including eccentric training for lateral humeral epicondylalgia. Scand J Med Sci Sports., 11(6), 328-334.
56. Thacker, S. B., Gilchrist, J., Stroup, D. F., & Kimsey, C. D. J. (2004). The impact of stretching on sports injury risk: a systematic review of the literature. Med Sci Sports Exerc., 36(3), 371-378.
57. Tittiranonda, P., Rempel, D., Armstrong, T., & Burastero, S. (1999). Effect of four computer keyboards in computer users with upper extremity musculoskeletal disorders. Am J Ind Med., 35(6), 647-661.
58. Wellen, J., Helmer, K. G., Grigg, P., & Sotak, C. H. (2005). Spatial characterization of T1 and T2 relaxation times and the water apparent diffusion coefficient in rabbit Achilles tendon subjected to tensile loading. Magn Reson Med., 53(3), 535-544. doi:10.1002/mrm.20361
59. Wren, T. A., Lindsey, D. P., Beaupré, G. S., & Carter, D. R. (2003). Effects of creep and cyclic loading on the mechanical properties and failure of human Achilles tendons. Ann Biomed Eng., 31(6), 710-717.
60. Zebas, C. J., & Rivera, M. S. (1985). Retention of flexibility in selected joints after cessation of a stretching exercise program. In C. O. Dotson & J. H. Humphrey (Eds.), Exercise Physiology: Current Selected Research (pp. 181). New York: AMS Press
Hva er Osgood Schlatter?
Også kjent som Schlatters sykdom er en betennelse i sene feste for den store lår muskelen på tibia (legg / skinnbeinet). Denne senen trekker kraftig på tibia som gjør at det dannes en øm og sår "kul". Denne sykdommen rammer oftest unge, idrettsaktive tenåringer (gutter rammes 3 ganger hyppigere enn jenter).
Årsak
Årsaken er svært lik som ved en senebetennelse. Det skyldes gjentakende bruk og belastning av den fremre lår muskelen som trekker kraftig på tibia som medfører en hevelse i sene og beinhinnen. Denne hevelsen er en viktig del av tilhelingsprosessen og etterfølges ofte av kalkavleiring (kalk produksjon i leddbrusk). Grunnen til at kun unge/barn rammes er fordi muskelen klare å yte mer kraft en hva beinhinnen tåler som gjør at feste på beinhinnen "rives" opp og det dannes betennelse. Hvorfor enkelte rammes hardere enn andre er ukjent til tross for likt aktivitetsnivå/type, men det er noe forskning som peker i retningen av genetikk og aktiveringsmønsteret til lårmuskulaturen.
Symptomer
- Smertene blir verre ved aktivitet
- Smertene avtar med hvile
- Smertene blir verre med bøyd kne over lenger tid
- Direkte trykk over området gir smerter
- Hevelse i området øker med aktivitet, avtar med hvile
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I de fleste tilfeller er oppfølgning basert på erfaring og observasjonstudier. Generelt sett anbefales aktivitets modifisering og avlastning etter veiledning fra autorisert helsepersonell. Fullstendig avstand fra aktivitet anbefales ikke, men jobbe opp mot noe ubehag og smerte er ikke farlig (10). Fra studier ser vi at rehabiliterende trening spesifikk til muskulaturen med redusert funksjon kan hjelpe (11). Manuell behandling har også en viss effekt da særlig trykkbølge som ved nyere retningslinjer er kjent som trygt selv over disse sekundære forbeningsentrene (4, 11). Kirurgi kan være aktuelt, men dette er i svært få tilfeller (7, 12, 9, 8, 3, 2).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Også kjent som Schlatters sykdom er en betennelse i sene feste for den store lår muskelen på tibia (legg / skinnbeinet). Denne senen trekker kraftig på tibia som gjør at det dannes en øm og sår "kul". Denne sykdommen rammer oftest unge, idrettsaktive tenåringer (gutter rammes 3 ganger hyppigere enn jenter).
Årsak
Årsaken er svært lik som ved en senebetennelse. Det skyldes gjentakende bruk og belastning av den fremre lår muskelen som trekker kraftig på tibia som medfører en hevelse i sene og beinhinnen. Denne hevelsen er en viktig del av tilhelingsprosessen og etterfølges ofte av kalkavleiring (kalk produksjon i leddbrusk). Grunnen til at kun unge/barn rammes er fordi muskelen klare å yte mer kraft en hva beinhinnen tåler som gjør at feste på beinhinnen "rives" opp og det dannes betennelse. Hvorfor enkelte rammes hardere enn andre er ukjent til tross for likt aktivitetsnivå/type, men det er noe forskning som peker i retningen av genetikk og aktiveringsmønsteret til lårmuskulaturen.
Symptomer
- Smertene blir verre ved aktivitet
- Smertene avtar med hvile
- Smertene blir verre med bøyd kne over lenger tid
- Direkte trykk over området gir smerter
- Hevelse i området øker med aktivitet, avtar med hvile
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I de fleste tilfeller er oppfølgning basert på erfaring og observasjonstudier. Generelt sett anbefales aktivitets modifisering og avlastning etter veiledning fra autorisert helsepersonell. Fullstendig avstand fra aktivitet anbefales ikke, men jobbe opp mot noe ubehag og smerte er ikke farlig (10). Fra studier ser vi at rehabiliterende trening spesifikk til muskulaturen med redusert funksjon kan hjelpe (11). Manuell behandling har også en viss effekt da særlig trykkbølge som ved nyere retningslinjer er kjent som trygt selv over disse sekundære forbeningsentrene (4, 11). Kirurgi kan være aktuelt, men dette er i svært få tilfeller (7, 12, 9, 8, 3, 2).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Beovich, R., Fricker, P. A., & Osgood-Schlatter's disease. (1988). A review of the literature and an Australian series. Aust J Sci Med Sport., 20(11).
2. Binazzi, R., Felli, L., Vaccari, V., & Borelli, P. (1993). Surgical treatment of unresolved OsgoodSchlatter lesion. Clin Orthop Relat Res.(289), 202-204.
3. Flowers, M. J., & Bhadreshwar, D. R. (1995). Tibial tuberosity excision for symptomatic OsgoodSchlatter disease. J Pediatr Orthop., 15(3), 292-297.
4. Hussain, A., & Hagroo, G. A. (1996). Osgood-Schlatter disease. Sports Exer Injury., 2(202). Ioppolo, F., Tattoli, M., Di Sante, L., Attanasi, C., Venditto, T., Servidio, M., . . . Santilli, V. (2012). Extracorporeal shock-wave therapy for supraspinatus calcifying tendinitis: a randomized clinical trial comparing two different energy levels. Phys Ther., 92(11), 1376-1385. doi:10.2522/ptj.20110252
5. Krause, B. L., Williams, J. P., & Catterall, A. (1990). Natural history of Osgood-Schlatter disease. J Pediatr Orthop., 10(1), 65-68.
6. Kujala, U. M., Kvist, M., & Heinonen, O. (1985). Osgood-Schlatter's disease in adolescent athletes. Retrospective study of incidence and duration. Am J Sports Med., 13(4), 236-241. doi:10.1177/036354658501300404
7. Mital, M. A., Matza, R. A., & Cohen, J. (1980). The so-called unresolved Osgood-Schlatter lesion: a concept based on fifteen surgically treated lesions. J Bone Joint Surg Am., 62(5), 732-739.
8. Orava, S., Malinen, L., Karpakka, J., Kvist, M., Leppilahti, J., Rantanen, J., & Kujala, U. M. (2000). Results of surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter lesion. Ann Chir Gynaecol., 89(4), 298-302.
9. Pihlajamäki, H. K., Mattila, V. M., Parviainen, M., Kiuru, M. J., & Visuri, T. I. (2009). Long-term outcome after surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease in young men. J Bone Joint Surg Am., 91(10), 2350-2358. doi:10.2106/JBJS.H.01796
10. Tolo, V. T. (1996). The lower extremity. In R. T. Morrissey & S. L. Weinstein (Eds.), Lovell and Winter's Pediatric Orthopaedics (pp. 1063). Philadelphia Lippincott- Raven.
11. Wall, E. J. (1998). Osgood-schlatter disease: practical treatment for a self-limiting condition. Phys Sportsmed., 26(3), 29-34. doi:10.3810/psm.1998.03.802
12. Weiss, J. M., Jordan, S. S., Andersen, J. S., Lee, B. M., & Kocher, M. (2007). Surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease: ossicle resection with tibial tubercleplasty. J Pediatr Orthop., 27(7), 844-847. doi:10.1097/BPO.0b013e318155849b
2. Binazzi, R., Felli, L., Vaccari, V., & Borelli, P. (1993). Surgical treatment of unresolved OsgoodSchlatter lesion. Clin Orthop Relat Res.(289), 202-204.
3. Flowers, M. J., & Bhadreshwar, D. R. (1995). Tibial tuberosity excision for symptomatic OsgoodSchlatter disease. J Pediatr Orthop., 15(3), 292-297.
4. Hussain, A., & Hagroo, G. A. (1996). Osgood-Schlatter disease. Sports Exer Injury., 2(202). Ioppolo, F., Tattoli, M., Di Sante, L., Attanasi, C., Venditto, T., Servidio, M., . . . Santilli, V. (2012). Extracorporeal shock-wave therapy for supraspinatus calcifying tendinitis: a randomized clinical trial comparing two different energy levels. Phys Ther., 92(11), 1376-1385. doi:10.2522/ptj.20110252
5. Krause, B. L., Williams, J. P., & Catterall, A. (1990). Natural history of Osgood-Schlatter disease. J Pediatr Orthop., 10(1), 65-68.
6. Kujala, U. M., Kvist, M., & Heinonen, O. (1985). Osgood-Schlatter's disease in adolescent athletes. Retrospective study of incidence and duration. Am J Sports Med., 13(4), 236-241. doi:10.1177/036354658501300404
7. Mital, M. A., Matza, R. A., & Cohen, J. (1980). The so-called unresolved Osgood-Schlatter lesion: a concept based on fifteen surgically treated lesions. J Bone Joint Surg Am., 62(5), 732-739.
8. Orava, S., Malinen, L., Karpakka, J., Kvist, M., Leppilahti, J., Rantanen, J., & Kujala, U. M. (2000). Results of surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter lesion. Ann Chir Gynaecol., 89(4), 298-302.
9. Pihlajamäki, H. K., Mattila, V. M., Parviainen, M., Kiuru, M. J., & Visuri, T. I. (2009). Long-term outcome after surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease in young men. J Bone Joint Surg Am., 91(10), 2350-2358. doi:10.2106/JBJS.H.01796
10. Tolo, V. T. (1996). The lower extremity. In R. T. Morrissey & S. L. Weinstein (Eds.), Lovell and Winter's Pediatric Orthopaedics (pp. 1063). Philadelphia Lippincott- Raven.
11. Wall, E. J. (1998). Osgood-schlatter disease: practical treatment for a self-limiting condition. Phys Sportsmed., 26(3), 29-34. doi:10.3810/psm.1998.03.802
12. Weiss, J. M., Jordan, S. S., Andersen, J. S., Lee, B. M., & Kocher, M. (2007). Surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease: ossicle resection with tibial tubercleplasty. J Pediatr Orthop., 27(7), 844-847. doi:10.1097/BPO.0b013e318155849b
Hva er Sinding Larsens sykdom?
Dette er en knelidelse hvor det skjer en betennelse i senefestet på underkanten av kneskålen. Denne senen trekker kraftig på kneskålen som gjør at det blir irritasjon i både senen og beinhinnen på kneskålen. Denne sykdommen rammer oftest unge, idrettsaktive tenåringer. Dette er meget likt Schlatters sykdom i relasjon til alder som oftest er påvirket, område og årsak.
Årsak
Årsaken er svært lik som ved en senebetennelse. Det skyldes gjentakende bruk og belastning av den fremre lår muskelen som trekker kraftig på kneskålen som medfører en hevelse i sene og beinhinnen. Denne hevelsen er en viktig del av tilhelingsprosessen og etterfølges ofte av kalkavleiring (kalk produksjon i leddbrusk). Grunnen til at kun unge/barn rammes er fordi muskelen klare å yte mer kraft en hva senefestet tåler som gjør at det blir små avrivninger i senen. Hvorfor enkelte rammes hardere enn andre er ukjent til tross for likt aktivitetsnivå/type, men det er noe forskning som peker i retningen av genetikk og aktiveringsmønsteret til lår muskulaturen.
Symptomer
- Smerter / sårt / ømt på undersiden av kneskålen
- Direkte trykk over området gir smerter
- Smertene blir verre ved aktivitet
- Smertene avtar med hvile
- Hevelse i området øker med aktivitet, avtar med hvile
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I de fleste tilfeller er oppfølgning basert på erfaring og observasjonstudier. Generelt sett anbefales aktivitets modifisering og avlastning etter veiledning fra autorisert helsepersonell. Fullstendig avstand fra aktivitet anbefales ikke, men jobbe opp mot noe ubehag og smerte er ikke farlig (10). Fra studier ser vi at rehabiliterende trening spesifikk til muskulaturen med redusert funksjon kan hjelpe (11). Manuell behandling har også en viss effekt da særlig trykkbølge som ved nyere retningslinjer er kjent som trygt selv over disse sekundære forbeningsentrene (4, 11). Kirurgi kan være aktuelt, men dette er i svært få tilfeller (7, 12, 9, 8, 3, 2).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Dette er en knelidelse hvor det skjer en betennelse i senefestet på underkanten av kneskålen. Denne senen trekker kraftig på kneskålen som gjør at det blir irritasjon i både senen og beinhinnen på kneskålen. Denne sykdommen rammer oftest unge, idrettsaktive tenåringer. Dette er meget likt Schlatters sykdom i relasjon til alder som oftest er påvirket, område og årsak.
Årsak
Årsaken er svært lik som ved en senebetennelse. Det skyldes gjentakende bruk og belastning av den fremre lår muskelen som trekker kraftig på kneskålen som medfører en hevelse i sene og beinhinnen. Denne hevelsen er en viktig del av tilhelingsprosessen og etterfølges ofte av kalkavleiring (kalk produksjon i leddbrusk). Grunnen til at kun unge/barn rammes er fordi muskelen klare å yte mer kraft en hva senefestet tåler som gjør at det blir små avrivninger i senen. Hvorfor enkelte rammes hardere enn andre er ukjent til tross for likt aktivitetsnivå/type, men det er noe forskning som peker i retningen av genetikk og aktiveringsmønsteret til lår muskulaturen.
Symptomer
- Smerter / sårt / ømt på undersiden av kneskålen
- Direkte trykk over området gir smerter
- Smertene blir verre ved aktivitet
- Smertene avtar med hvile
- Hevelse i området øker med aktivitet, avtar med hvile
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. I de fleste tilfeller er oppfølgning basert på erfaring og observasjonstudier. Generelt sett anbefales aktivitets modifisering og avlastning etter veiledning fra autorisert helsepersonell. Fullstendig avstand fra aktivitet anbefales ikke, men jobbe opp mot noe ubehag og smerte er ikke farlig (10). Fra studier ser vi at rehabiliterende trening spesifikk til muskulaturen med redusert funksjon kan hjelpe (11). Manuell behandling har også en viss effekt da særlig trykkbølge som ved nyere retningslinjer er kjent som trygt selv over disse sekundære forbeningsentrene (4, 11). Kirurgi kan være aktuelt, men dette er i svært få tilfeller (7, 12, 9, 8, 3, 2).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, kiropraktor, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Beovich, R., Fricker, P. A., & Osgood-Schlatter's disease. (1988). A review of the literature and an Australian series. Aust J Sci Med Sport., 20(11).
2. Binazzi, R., Felli, L., Vaccari, V., & Borelli, P. (1993). Surgical treatment of unresolved OsgoodSchlatter lesion. Clin Orthop Relat Res.(289), 202-204.
3. Flowers, M. J., & Bhadreshwar, D. R. (1995). Tibial tuberosity excision for symptomatic OsgoodSchlatter disease. J Pediatr Orthop., 15(3), 292-297.
4. Hussain, A., & Hagroo, G. A. (1996). Osgood-Schlatter disease. Sports Exer Injury., 2(202). Ioppolo, F., Tattoli, M., Di Sante, L., Attanasi, C., Venditto, T., Servidio, M., . . . Santilli, V. (2012). Extracorporeal shock-wave therapy for supraspinatus calcifying tendinitis: a randomized clinical trial comparing two different energy levels. Phys Ther., 92(11), 1376-1385. doi:10.2522/ptj.20110252
5. Krause, B. L., Williams, J. P., & Catterall, A. (1990). Natural history of Osgood-Schlatter disease. J Pediatr Orthop., 10(1), 65-68.
6. Kujala, U. M., Kvist, M., & Heinonen, O. (1985). Osgood-Schlatter's disease in adolescent athletes. Retrospective study of incidence and duration. Am J Sports Med., 13(4), 236-241. doi:10.1177/036354658501300404
7. Mital, M. A., Matza, R. A., & Cohen, J. (1980). The so-called unresolved Osgood-Schlatter lesion: a concept based on fifteen surgically treated lesions. J Bone Joint Surg Am., 62(5), 732-739.
8. Orava, S., Malinen, L., Karpakka, J., Kvist, M., Leppilahti, J., Rantanen, J., & Kujala, U. M. (2000). Results of surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter lesion. Ann Chir Gynaecol., 89(4), 298-302.
9. Pihlajamäki, H. K., Mattila, V. M., Parviainen, M., Kiuru, M. J., & Visuri, T. I. (2009). Long-term outcome after surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease in young men. J Bone Joint Surg Am., 91(10), 2350-2358. doi:10.2106/JBJS.H.01796
10. Tolo, V. T. (1996). The lower extremity. In R. T. Morrissey & S. L. Weinstein (Eds.), Lovell and Winter's Pediatric Orthopaedics (pp. 1063). Philadelphia Lippincott- Raven.
11. Wall, E. J. (1998). Osgood-schlatter disease: practical treatment for a self-limiting condition. Phys Sportsmed., 26(3), 29-34. doi:10.3810/psm.1998.03.802
12. Weiss, J. M., Jordan, S. S., Andersen, J. S., Lee, B. M., & Kocher, M. (2007). Surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease: ossicle resection with tibial tubercleplasty. J Pediatr Orthop., 27(7), 844-847. doi:10.1097/BPO.0b013e318155849b
2. Binazzi, R., Felli, L., Vaccari, V., & Borelli, P. (1993). Surgical treatment of unresolved OsgoodSchlatter lesion. Clin Orthop Relat Res.(289), 202-204.
3. Flowers, M. J., & Bhadreshwar, D. R. (1995). Tibial tuberosity excision for symptomatic OsgoodSchlatter disease. J Pediatr Orthop., 15(3), 292-297.
4. Hussain, A., & Hagroo, G. A. (1996). Osgood-Schlatter disease. Sports Exer Injury., 2(202). Ioppolo, F., Tattoli, M., Di Sante, L., Attanasi, C., Venditto, T., Servidio, M., . . . Santilli, V. (2012). Extracorporeal shock-wave therapy for supraspinatus calcifying tendinitis: a randomized clinical trial comparing two different energy levels. Phys Ther., 92(11), 1376-1385. doi:10.2522/ptj.20110252
5. Krause, B. L., Williams, J. P., & Catterall, A. (1990). Natural history of Osgood-Schlatter disease. J Pediatr Orthop., 10(1), 65-68.
6. Kujala, U. M., Kvist, M., & Heinonen, O. (1985). Osgood-Schlatter's disease in adolescent athletes. Retrospective study of incidence and duration. Am J Sports Med., 13(4), 236-241. doi:10.1177/036354658501300404
7. Mital, M. A., Matza, R. A., & Cohen, J. (1980). The so-called unresolved Osgood-Schlatter lesion: a concept based on fifteen surgically treated lesions. J Bone Joint Surg Am., 62(5), 732-739.
8. Orava, S., Malinen, L., Karpakka, J., Kvist, M., Leppilahti, J., Rantanen, J., & Kujala, U. M. (2000). Results of surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter lesion. Ann Chir Gynaecol., 89(4), 298-302.
9. Pihlajamäki, H. K., Mattila, V. M., Parviainen, M., Kiuru, M. J., & Visuri, T. I. (2009). Long-term outcome after surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease in young men. J Bone Joint Surg Am., 91(10), 2350-2358. doi:10.2106/JBJS.H.01796
10. Tolo, V. T. (1996). The lower extremity. In R. T. Morrissey & S. L. Weinstein (Eds.), Lovell and Winter's Pediatric Orthopaedics (pp. 1063). Philadelphia Lippincott- Raven.
11. Wall, E. J. (1998). Osgood-schlatter disease: practical treatment for a self-limiting condition. Phys Sportsmed., 26(3), 29-34. doi:10.3810/psm.1998.03.802
12. Weiss, J. M., Jordan, S. S., Andersen, J. S., Lee, B. M., & Kocher, M. (2007). Surgical treatment of unresolved Osgood-Schlatter disease: ossicle resection with tibial tubercleplasty. J Pediatr Orthop., 27(7), 844-847. doi:10.1097/BPO.0b013e318155849b
Hva er en Baker cyste?
Dette er en utposning fra leddkapselen i bakkant av kneet (knehasen). Dette er en cyste fylt med leddvæske som oftest ikke gir noe direkte ubehag. Dersom det skulle oppstå ubehag er dette oftest pga. størrelsen til cysten da den strekker på huden og legger press på strukturer i knehasen. Ved økt aktivitet blir den ofte større og mindre ved hvile. I enkelte tilfeller kan den sprekke og gi smerter nedover leggen. Hyppigst forekommer dette hos voksne og øker med alder. Det er blitt vist at omtrent 20% med allerede etablert kneplager har Baker cyste og studien konkluderer med at en Baker cyste ikke er direkte lenket som en risikofaktor for eller resultat av kneplager. Barn kan også rammes, men da gjerne i begge knær.
Årsak
Årsaken ligger i økt trykt i leddhulen pga. økt leddvæske produksjon som medfører en utbukning i knehasen. I samsvar med skader (til bla. menisk/korsbånd) eller artritt kan leddkapselen svekkes som medfører denne cyste formasjonen. Cysten kan også oppstå spontant uten de ovennevnte faktorene eller direkte årsak. Dette kalles idiopatisk Baker cyste.
Symptomer
- En kul / cyste bak kneet (knehasen)
- Blir større med aktivitet og kan være ubehagelig (strekker på huden, limiterer bevegelse og kan skape smerter)
- Blir mindre med hvile
- Historikk av artritt eller brusk / leddbåndskade
Behandling
Baker cyste er ofte ett helt tilfeldig funn og har i de fleste tilfeller ingen behov for behandling eller intervensjon. Dette avhenger av symptomer og ubehag, og dersom dette er signifikant kan det være aktuelt å tømme cysten (aspirasjon), injisere denne med kortison (3, 4, 2) eller kirurgisk fjerne den (1, 5). Dersom forekomsten gjentar seg etter aspirasjon kan det være aktuelt med en kortison injeksjon (3, 4, 2) og hvis dette viser seg ineffektivt kan det være nødvendig med kirurgi (1, 5), men dette skjer sjeldent. Dersom det er underliggende årsak til cysten (slik som betennelse/artritt) rettes behandlingen mot dette. Det anbefales å oppsøke autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut) dersom det er behov for veiledning og råd.
Dette er en utposning fra leddkapselen i bakkant av kneet (knehasen). Dette er en cyste fylt med leddvæske som oftest ikke gir noe direkte ubehag. Dersom det skulle oppstå ubehag er dette oftest pga. størrelsen til cysten da den strekker på huden og legger press på strukturer i knehasen. Ved økt aktivitet blir den ofte større og mindre ved hvile. I enkelte tilfeller kan den sprekke og gi smerter nedover leggen. Hyppigst forekommer dette hos voksne og øker med alder. Det er blitt vist at omtrent 20% med allerede etablert kneplager har Baker cyste og studien konkluderer med at en Baker cyste ikke er direkte lenket som en risikofaktor for eller resultat av kneplager. Barn kan også rammes, men da gjerne i begge knær.
Årsak
Årsaken ligger i økt trykt i leddhulen pga. økt leddvæske produksjon som medfører en utbukning i knehasen. I samsvar med skader (til bla. menisk/korsbånd) eller artritt kan leddkapselen svekkes som medfører denne cyste formasjonen. Cysten kan også oppstå spontant uten de ovennevnte faktorene eller direkte årsak. Dette kalles idiopatisk Baker cyste.
Symptomer
- En kul / cyste bak kneet (knehasen)
- Blir større med aktivitet og kan være ubehagelig (strekker på huden, limiterer bevegelse og kan skape smerter)
- Blir mindre med hvile
- Historikk av artritt eller brusk / leddbåndskade
Behandling
Baker cyste er ofte ett helt tilfeldig funn og har i de fleste tilfeller ingen behov for behandling eller intervensjon. Dette avhenger av symptomer og ubehag, og dersom dette er signifikant kan det være aktuelt å tømme cysten (aspirasjon), injisere denne med kortison (3, 4, 2) eller kirurgisk fjerne den (1, 5). Dersom forekomsten gjentar seg etter aspirasjon kan det være aktuelt med en kortison injeksjon (3, 4, 2) og hvis dette viser seg ineffektivt kan det være nødvendig med kirurgi (1, 5), men dette skjer sjeldent. Dersom det er underliggende årsak til cysten (slik som betennelse/artritt) rettes behandlingen mot dette. Det anbefales å oppsøke autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut) dersom det er behov for veiledning og råd.
1. Ahn, J. H., Lee, S. H., Yoo, J. C., Chang, M. J., & Park, Y. S. (2010). Arthroscopic treatment of popliteal cysts: clinical and magnetic resonance imaging results. Arthroscopy, 26(10), 1340-1347. doi:10.1016/j.arthro.2010.02.012
2. Bandinelli, F., Fedi, R., Generini, S., Porta, F., Candelieri, A., Mannoni, A., . . . Matucci Cerinic, M. (2012). Longitudinal ultrasound and clinical follow-up of Baker's cysts injection with steroids in knee osteoarthritis. Clin Rheumatol., 31(4), 727-731. doi:10.1007/s10067-011-1909-9
3. Fritschy, D., Fasel, J., Imbert, J. C., Bianchi, S., Verdonk, R., & Wirth, C. J. (2006). The popliteal cyst. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 14(7), 623-628. doi:10.1007/s00167-005-0028-z
4. Handy, J. R. (2001). Popliteal cysts in adults: a review. Semin Arthritis Rheum, 31(2), 108-118. doi:10.1053/sarh.2001.27659
5. Sansone, V., & De Ponti, A. (1999). Arthroscopic treatment of popliteal cyst and associated intraarticular knee disorders in adults. Arthroscopy, 15(4), 368-372
2. Bandinelli, F., Fedi, R., Generini, S., Porta, F., Candelieri, A., Mannoni, A., . . . Matucci Cerinic, M. (2012). Longitudinal ultrasound and clinical follow-up of Baker's cysts injection with steroids in knee osteoarthritis. Clin Rheumatol., 31(4), 727-731. doi:10.1007/s10067-011-1909-9
3. Fritschy, D., Fasel, J., Imbert, J. C., Bianchi, S., Verdonk, R., & Wirth, C. J. (2006). The popliteal cyst. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc., 14(7), 623-628. doi:10.1007/s00167-005-0028-z
4. Handy, J. R. (2001). Popliteal cysts in adults: a review. Semin Arthritis Rheum, 31(2), 108-118. doi:10.1053/sarh.2001.27659
5. Sansone, V., & De Ponti, A. (1999). Arthroscopic treatment of popliteal cyst and associated intraarticular knee disorders in adults. Arthroscopy, 15(4), 368-372