Leggsmerter
-
Beinhinnebetennelse
-
Muskellosjesyndrom
-
Tretthetsbrudd
-
Strekk
<
>
Hva er beinhinnebetennelse?
Beinhinnebetennelse er en belastningsirritasjon som oppstår på fremsiden/innsiden av skinnbeinet (tibia). Dette blir også kalt shin splints, medialt tibialt stressyndrom, pretibial periositt og medial traksjonsperiositt. Dette er den hyppigste kroniske belastningsskaden blant idrettsutøvere, da spesielt løpe-, hoppe- og hallidretter. Det skjer en overbelastning av muskulaturen som fester på 2/3 av fremre/inside legg som gjør at det blir en irritasjon og betennelsesreaksjon ved innfeste på beinhinnen. Selve smerten skyldes dannelse av arrvev, betennelse samt fortykning av vevshinnen som reduserer plassen til sener og muskler. Grunnet denne fysiologiske endringen i vevet oppstår symptomer raskere etterhvert som lidelsen fortsetter å utvikle seg.
Årsak
Som skrevet ovenfor er dette en belastningsirritasjon grunnet ensidig aktivitet eller bevegelse. Ofte forbinder pasienten/utøveren en utløsende hendelse som årsaken, men dette er ikke tilfelle. Lange perioder med intense treningsøkter, sammen med økt muskelmasse og redusert hvilemengde er som oftest den samlede årsaken til utviklingen av denne irritasjonen. Beinhinnebetennelse kan også være sekundært til muskellosjesyndrom eller tretthetsbrudd. Andre årsaker kan være biomekaniske kompensasjoner hvor det adapteres et bevegelsesmønster som fremprovoserer lidelsen. Dette kan ha sammenheng med redusert funksjon i f.eks. under ekstremiteter eller korsrygg, men det kan også være lenket til utstyr (da spesielt skotøy).
Symptomer
- Smerter på fremsiden og / eller innsiden av leggen
- Blir verre med aktivitet
- Over tid blir smertene mer prominente til tross for redusert aktivitetsnivå (toleransen reduseres)
- Dersom belastningen ikke endres kan det oppstå hvilesmerter
Behandling
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
Oppfølgning av de med beinhinne betennelse blir gjort helhetlig og det anbefales avlastning fra provoserende aktivitet, da særlig løping på hardt underlag. Andre råd er sko med god demping, rehabiliterende trening og/eller manuell behandling. Målet er å avlaste muskulaturen som er "sliten" og igjennom rehabiliterende trening styrke de områdene som viser avvik. Avvik blir etablert på mange måter bla. med ratio testing av muskelgrupper sin styrke i forhold til hverandre (f.eks. biceps/triceps ratio). Etter en periode med avlastning og rehabiliterende trening vil det bli aktuelt å returnere til aktivitet/idrett gradvis. Målet er å øke belastning jevnt og i henhold til symptomer frem til man kan returnere for fult til aktivitet/idrett. Det anbefales å fortsette med et modifisert rehabiliterings program for å forebygge ny debut av denne plagen. Det kan også være aktuelt å bruke manuelle behandlingsmetoder og trykkbølge (da også ved siden av trening og andre tiltak), særlig ved kronisk debut eller hvilesmerter (1).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er sjeldent nødvendig, men avhenger av det kliniske bildet.
Beinhinnebetennelse er en belastningsirritasjon som oppstår på fremsiden/innsiden av skinnbeinet (tibia). Dette blir også kalt shin splints, medialt tibialt stressyndrom, pretibial periositt og medial traksjonsperiositt. Dette er den hyppigste kroniske belastningsskaden blant idrettsutøvere, da spesielt løpe-, hoppe- og hallidretter. Det skjer en overbelastning av muskulaturen som fester på 2/3 av fremre/inside legg som gjør at det blir en irritasjon og betennelsesreaksjon ved innfeste på beinhinnen. Selve smerten skyldes dannelse av arrvev, betennelse samt fortykning av vevshinnen som reduserer plassen til sener og muskler. Grunnet denne fysiologiske endringen i vevet oppstår symptomer raskere etterhvert som lidelsen fortsetter å utvikle seg.
Årsak
Som skrevet ovenfor er dette en belastningsirritasjon grunnet ensidig aktivitet eller bevegelse. Ofte forbinder pasienten/utøveren en utløsende hendelse som årsaken, men dette er ikke tilfelle. Lange perioder med intense treningsøkter, sammen med økt muskelmasse og redusert hvilemengde er som oftest den samlede årsaken til utviklingen av denne irritasjonen. Beinhinnebetennelse kan også være sekundært til muskellosjesyndrom eller tretthetsbrudd. Andre årsaker kan være biomekaniske kompensasjoner hvor det adapteres et bevegelsesmønster som fremprovoserer lidelsen. Dette kan ha sammenheng med redusert funksjon i f.eks. under ekstremiteter eller korsrygg, men det kan også være lenket til utstyr (da spesielt skotøy).
Symptomer
- Smerter på fremsiden og / eller innsiden av leggen
- Blir verre med aktivitet
- Over tid blir smertene mer prominente til tross for redusert aktivitetsnivå (toleransen reduseres)
- Dersom belastningen ikke endres kan det oppstå hvilesmerter
Behandling
Prognosen er oftest god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
Oppfølgning av de med beinhinne betennelse blir gjort helhetlig og det anbefales avlastning fra provoserende aktivitet, da særlig løping på hardt underlag. Andre råd er sko med god demping, rehabiliterende trening og/eller manuell behandling. Målet er å avlaste muskulaturen som er "sliten" og igjennom rehabiliterende trening styrke de områdene som viser avvik. Avvik blir etablert på mange måter bla. med ratio testing av muskelgrupper sin styrke i forhold til hverandre (f.eks. biceps/triceps ratio). Etter en periode med avlastning og rehabiliterende trening vil det bli aktuelt å returnere til aktivitet/idrett gradvis. Målet er å øke belastning jevnt og i henhold til symptomer frem til man kan returnere for fult til aktivitet/idrett. Det anbefales å fortsette med et modifisert rehabiliterings program for å forebygge ny debut av denne plagen. Det kan også være aktuelt å bruke manuelle behandlingsmetoder og trykkbølge (da også ved siden av trening og andre tiltak), særlig ved kronisk debut eller hvilesmerter (1).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er sjeldent nødvendig, men avhenger av det kliniske bildet.
1. Craig, D. I. (2008). Medial Tibial Stress Syndrome: Evidence-Based Prevention. J Athl Train., 43(3), 316-318. doi:10.4085/1062-6050-43.3.316
Hva er muskellosjesyndrom?
Musklene i leggen befinner seg i atskilte rom, kjent som muskellosjer som er avgrenset av sterke hinner (fascie). Muskelen med en slik hinne blir kalt en muskellosje. Ved sterk muskelaktivitet vil musklene naturligvis svelle ut og øke volumet som igjen øker trykket i losjen. Dersom denne økning er stor nok kan det skape ubehag.
Årsak
Økningen i trykk kan hemme sirkulasjonen til muskelen som gjør at det blir oksygenmangel og dermed gir krampeliknende smerter. Det er oftest det fremre kammeret som blir påvirket. Den kroniske versjonen er veldig sjelden, og hvorfor enkelte er mer utsatt enn andre kan ha sammenheng med genetisk disposisjon, aktivitetsnivå og kosthold (da særlig mineralmangel). Det kan også oppstå akutt, men da er det gjerne andre årsaker enn aktivitet. Som eksempel kan vevsskader (brudd, rupturer osv.) nevnes da dette medfører en blødning som kan øke volumet i en eller flere muskellosjer og dermed hemme sirkulasjon. Andre årsaker er blodfortynnende medisiner sammen med vevsskader, infeksjoner, stramme bandasjer/gips, tap av bevissthet hvor vedkommende blir liggende stille på bakken over lenger tid.
Symptomer
Kronisk:
- Smerter av krampeliknende karakter
- Oppstår gradvis under aktivitet
- Hvile gjør at symptomer raskt forsvinner
- Ved intense aktivitet kan det oppstå nummenhet i foten og det er tilnærmet umulig å bøye foten oppover
*Akutt:
Foreligger ofte en skade.
- Smerte av krampeliknende karakter, men høyere intensitet enn kronisk
- Symptomene oppstår raskt
- Kan gi nummenhet i foten
- Farge endringer (blå til sort)
Behandling
*Ved akutt debut som beskrevet ovenfor anbefales det å kontakte akutt medisinsk hjelp da dette krever øyeblikkelig bistand i form av kirurgisk inngrep. Muskulaturen har en overlevelsestid på ca. 6 timer, så det er kritisk at en får nødvendig hjelp til rett tid. Dersom det ikke er tegn til muskelfunksjon etter 8 timer må kirurger vurdere amputasjon (9).
Dersom det er snakk om kronisk debut er det ikke behov for akutt medisinsk hjelp da dette oftest kun oppstår med aktivitet og blir raskt bedre med hvile. Det anbefales å kontakte autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut) da det kan foretas en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig. Dersom det i aller verste tilfelle skulle være akutt debut har autorisert helsepersonell kompetanse til å gjenkjenne symptomer, gi rett diagnose og rett hjelp til rett tid. Dette gjør kiropraktoren til ett naturlig stoppested for en slik plage. Her kan det gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
I henhold til oppfølgning anbefales det å rehabiliterende trening rettet mot gange og løping (3, 8). Avlastning er essensielt, særlig fra hardt underlag og ensidig belastning (5, 6, 3). Manuell behandling har også påvist effekt (2, 4, 11). Fasicotomy (operasjon hvor de fjerne noe av vevet) er det som har påvist best effekt, men også flest potensielle bivirkninger og derfor anbefales det konservativ behandling som første steg (med mindre det foreligger andre indikatorer for kirurgi) (2, 4, 11).
Dersom det foreligger refraktoriske symptomer finnes det ingen alternativ behandling til kirurgi (1, 12, 13, 7, 10).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Kirurgi er som oftest ikke aktuelt før tidligst 3-6 måneder med konservativ behandling (ved kronisk debut). Dersom det er nødvendig med kirurgisk inngrep vil det også være nødvendig med veiledet rehabilitering.
Musklene i leggen befinner seg i atskilte rom, kjent som muskellosjer som er avgrenset av sterke hinner (fascie). Muskelen med en slik hinne blir kalt en muskellosje. Ved sterk muskelaktivitet vil musklene naturligvis svelle ut og øke volumet som igjen øker trykket i losjen. Dersom denne økning er stor nok kan det skape ubehag.
Årsak
Økningen i trykk kan hemme sirkulasjonen til muskelen som gjør at det blir oksygenmangel og dermed gir krampeliknende smerter. Det er oftest det fremre kammeret som blir påvirket. Den kroniske versjonen er veldig sjelden, og hvorfor enkelte er mer utsatt enn andre kan ha sammenheng med genetisk disposisjon, aktivitetsnivå og kosthold (da særlig mineralmangel). Det kan også oppstå akutt, men da er det gjerne andre årsaker enn aktivitet. Som eksempel kan vevsskader (brudd, rupturer osv.) nevnes da dette medfører en blødning som kan øke volumet i en eller flere muskellosjer og dermed hemme sirkulasjon. Andre årsaker er blodfortynnende medisiner sammen med vevsskader, infeksjoner, stramme bandasjer/gips, tap av bevissthet hvor vedkommende blir liggende stille på bakken over lenger tid.
Symptomer
Kronisk:
- Smerter av krampeliknende karakter
- Oppstår gradvis under aktivitet
- Hvile gjør at symptomer raskt forsvinner
- Ved intense aktivitet kan det oppstå nummenhet i foten og det er tilnærmet umulig å bøye foten oppover
*Akutt:
Foreligger ofte en skade.
- Smerte av krampeliknende karakter, men høyere intensitet enn kronisk
- Symptomene oppstår raskt
- Kan gi nummenhet i foten
- Farge endringer (blå til sort)
Behandling
*Ved akutt debut som beskrevet ovenfor anbefales det å kontakte akutt medisinsk hjelp da dette krever øyeblikkelig bistand i form av kirurgisk inngrep. Muskulaturen har en overlevelsestid på ca. 6 timer, så det er kritisk at en får nødvendig hjelp til rett tid. Dersom det ikke er tegn til muskelfunksjon etter 8 timer må kirurger vurdere amputasjon (9).
Dersom det er snakk om kronisk debut er det ikke behov for akutt medisinsk hjelp da dette oftest kun oppstår med aktivitet og blir raskt bedre med hvile. Det anbefales å kontakte autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut) da det kan foretas en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig. Dersom det i aller verste tilfelle skulle være akutt debut har autorisert helsepersonell kompetanse til å gjenkjenne symptomer, gi rett diagnose og rett hjelp til rett tid. Dette gjør kiropraktoren til ett naturlig stoppested for en slik plage. Her kan det gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
I henhold til oppfølgning anbefales det å rehabiliterende trening rettet mot gange og løping (3, 8). Avlastning er essensielt, særlig fra hardt underlag og ensidig belastning (5, 6, 3). Manuell behandling har også påvist effekt (2, 4, 11). Fasicotomy (operasjon hvor de fjerne noe av vevet) er det som har påvist best effekt, men også flest potensielle bivirkninger og derfor anbefales det konservativ behandling som første steg (med mindre det foreligger andre indikatorer for kirurgi) (2, 4, 11).
Dersom det foreligger refraktoriske symptomer finnes det ingen alternativ behandling til kirurgi (1, 12, 13, 7, 10).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Kirurgi er som oftest ikke aktuelt før tidligst 3-6 måneder med konservativ behandling (ved kronisk debut). Dersom det er nødvendig med kirurgisk inngrep vil det også være nødvendig med veiledet rehabilitering.
1. Barnes, M. (1997). Diagnosis and management of chronic compartment syndromes: a review of the literature. Br J Sports Med., 31(3), 21-27.
2. Blackman, P. G., Simmons, L. R., & Crossley, K. M. (1998). Treatment of chronic exertional anterior compartment syndrome with massage: a pilot study. Clin J Sport Med., 8(1), 14-17.
3. Breen, D. T., Foster, J., Falvey, E., & Franklyn-Miller, A. (2015). Gait re-training to alleviate the symptoms of anterior exertional lower leg pain: a case series. Int J Sports Phys Ther., 10(1), 85-94.
4. Collins, C. K., & Gilden, B. (2016). A NON-OPERATIVE APPROACH TO THE MANAGEMENT OF CHRONIC EXERTIONAL COMPARTMENT SYNDROME IN A TRIATHLETE: A CASE REPORT. Int J Sports Phys Ther., 11(7), 1160-1176.
5. Diebal, A. R., Gregory, R., Alitz, C., & Gerber, J. P. (2011). Effects of forefoot running on chronic exertional compartment syndrome: a case series. Int J Sports Phys Ther., 6(4), 312-321.
6. Diebal, A. R., Gregory, R., Alitz, C., & Gerber, J. P. (2012). Forefoot running improves pain and disability associated with chronic exertional compartment syndrome. Am J Sports Med., 40(5), 1060-1067. doi:10.1177/0363546512439182
7. Fronek, J., Mubarak, S. J., Hargens, A. R., Lee, Y. F., Gershuni, D. H., Garfin, S. R., & Akeson, W. H. (1987). Management of chronic exertional anterior compartment syndrome of the lower extremity. Clin Orthop Relat Res.(220), 217-227.
8. Helmhout, P. H., Diebal, A. R., van der Kaaden, L., Harts, C. C., Beutler, A., & Zimmermann, W. O. (2015). The Effectiveness of a 6-Week Intervention Program Aimed at Modifying Running Style in Patients With Chronic Exertional Compartment Syndrome: Results From a Series of Case Studies. Orthop J Sports Med., 3(3). doi:10.1177/2325967115575691
9. McQueen, M. M., Gaston, P., & Court-Brown, C. M. (2000). Acute compartment syndrome. Who is at risk? J Bone Joint Surg Br., 82(2), 200-203.
10. Micheli, L. J., Solomon, R., Solomon, J., Plasschaert, V. F., & Mitchell, R. (1999). Surgical treatment for chronic lower-leg compartment syndrome in young female athletes. Am J Sports Med., 27(2), 197-201. doi:10.1177/03635465990270021401
11. Rajasekaran, S., & Hall, M. M. (2016). Nonoperative Management of Chronic Exertional Compartment Syndrome: A Systematic Review. Curr Sports Med Rep., 15(3), 191-198. doi:10.1249/JSR.0000000000000261
12. Shah, S. N., Miller, B. S., & Kuhn, J. E. (2004). Chronic exertional compartment syndrome. Am J Orthop (Belle Mead NJ). 33(7), 335-341.
13. Turnipseed, W., Detmer, D. E., & Girdley, F. (1989). Chronic compartment syndrome. An unusual cause for claudication. Ann Surg., 210(4), 557-562.
2. Blackman, P. G., Simmons, L. R., & Crossley, K. M. (1998). Treatment of chronic exertional anterior compartment syndrome with massage: a pilot study. Clin J Sport Med., 8(1), 14-17.
3. Breen, D. T., Foster, J., Falvey, E., & Franklyn-Miller, A. (2015). Gait re-training to alleviate the symptoms of anterior exertional lower leg pain: a case series. Int J Sports Phys Ther., 10(1), 85-94.
4. Collins, C. K., & Gilden, B. (2016). A NON-OPERATIVE APPROACH TO THE MANAGEMENT OF CHRONIC EXERTIONAL COMPARTMENT SYNDROME IN A TRIATHLETE: A CASE REPORT. Int J Sports Phys Ther., 11(7), 1160-1176.
5. Diebal, A. R., Gregory, R., Alitz, C., & Gerber, J. P. (2011). Effects of forefoot running on chronic exertional compartment syndrome: a case series. Int J Sports Phys Ther., 6(4), 312-321.
6. Diebal, A. R., Gregory, R., Alitz, C., & Gerber, J. P. (2012). Forefoot running improves pain and disability associated with chronic exertional compartment syndrome. Am J Sports Med., 40(5), 1060-1067. doi:10.1177/0363546512439182
7. Fronek, J., Mubarak, S. J., Hargens, A. R., Lee, Y. F., Gershuni, D. H., Garfin, S. R., & Akeson, W. H. (1987). Management of chronic exertional anterior compartment syndrome of the lower extremity. Clin Orthop Relat Res.(220), 217-227.
8. Helmhout, P. H., Diebal, A. R., van der Kaaden, L., Harts, C. C., Beutler, A., & Zimmermann, W. O. (2015). The Effectiveness of a 6-Week Intervention Program Aimed at Modifying Running Style in Patients With Chronic Exertional Compartment Syndrome: Results From a Series of Case Studies. Orthop J Sports Med., 3(3). doi:10.1177/2325967115575691
9. McQueen, M. M., Gaston, P., & Court-Brown, C. M. (2000). Acute compartment syndrome. Who is at risk? J Bone Joint Surg Br., 82(2), 200-203.
10. Micheli, L. J., Solomon, R., Solomon, J., Plasschaert, V. F., & Mitchell, R. (1999). Surgical treatment for chronic lower-leg compartment syndrome in young female athletes. Am J Sports Med., 27(2), 197-201. doi:10.1177/03635465990270021401
11. Rajasekaran, S., & Hall, M. M. (2016). Nonoperative Management of Chronic Exertional Compartment Syndrome: A Systematic Review. Curr Sports Med Rep., 15(3), 191-198. doi:10.1249/JSR.0000000000000261
12. Shah, S. N., Miller, B. S., & Kuhn, J. E. (2004). Chronic exertional compartment syndrome. Am J Orthop (Belle Mead NJ). 33(7), 335-341.
13. Turnipseed, W., Detmer, D. E., & Girdley, F. (1989). Chronic compartment syndrome. An unusual cause for claudication. Ann Surg., 210(4), 557-562.
Hva er tretthetsbrudd?
Tretthetsbrudd er ikke en akutt skade, men oppstår som resultat av overbelastning. Vanligst påvirkede områdene er foten eller leggen. Dette er ikke ett direkte brudd i en benstruktur, men heller ett spesifikt punkt som blir svekket etter å ha blitt utsatt for gjentakende støt eller spesifikke, ensidige krefter som overskrider kroppen sin egen evne til å reparere benstrukturen. Det blir da ett slags «sår» i benet som resultat av overbelastningen med betennelse og irritasjon.
Årsak
Årsaken til tretthetsbrudd er langvarig belastning på hardt underlag, utbrukte sko med dårlig demping eller for rask økning i treningsintensitet. Det er derfor viktig å ha en gradvis økning i treningsintensiteten og ikke starte for hardt. Andre årsaker kan være biomekaniske kompensasjoner hvor det adapteres et bevegelsesmønster som fremprovoserer lidelsen. Dette kan ha sammenheng med redusert funksjon i f.eks. under ekstremiteter eller korsrygg.
Symptomer
- Smerter i et avgrenset område
- Provoseres med vektlegging av påvirket fot
- Hvert steg utløser tydelig smerte (da spesielt i den akutte fasen)
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
Tretthetsbrudd trenger relativ avlastning som første punkt i gjerne 6-8 uker (1). Spesialtilpasset såle kan virke avlastende til området påvirket, men det er relativt lite forskning og evidens på sålebruk (4, 8). Hvordan avlastningen skal gjennomføres kommer helt an på skaden og det er nettopp derfor en bør oppsøke hjelp for veiledning. I mange tilfeller blir det brukt en ortose/splint for å gi mer direkte avlastning de første 6 ukene (7, 2, 1). Rehabiliterende trening alene/i kombinasjon med manuelle behandling kan være ett effektivt verktøy ved siden av avlastning for å hindre biomekaniske kompensasjoner og debut av andre plager.
Som idrettsutøver vil det være helt essensielt å gjennomføre alternativ trening for å ivareta kondisjon og styrke.
Svært sjeldent er det nødvendig med kirurgi og det er ofte kun indikert ved komplekse skader som ikke responderer til konservativ behandling (4). Bildediagnostikk kan være til hjelp, men tretthetsbrudd kan være vanskelig å identifisere i den akutte fasen. Etter først 1-2 uker vil det være mer tydelig. Diagnostisk ultralyd har påvist god effekt for identifisere overfladiske tretthetsbrudd (gjerne før 1-2 uker har gått også) (3, 5). Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
Tretthetsbrudd er ikke en akutt skade, men oppstår som resultat av overbelastning. Vanligst påvirkede områdene er foten eller leggen. Dette er ikke ett direkte brudd i en benstruktur, men heller ett spesifikt punkt som blir svekket etter å ha blitt utsatt for gjentakende støt eller spesifikke, ensidige krefter som overskrider kroppen sin egen evne til å reparere benstrukturen. Det blir da ett slags «sår» i benet som resultat av overbelastningen med betennelse og irritasjon.
Årsak
Årsaken til tretthetsbrudd er langvarig belastning på hardt underlag, utbrukte sko med dårlig demping eller for rask økning i treningsintensitet. Det er derfor viktig å ha en gradvis økning i treningsintensiteten og ikke starte for hardt. Andre årsaker kan være biomekaniske kompensasjoner hvor det adapteres et bevegelsesmønster som fremprovoserer lidelsen. Dette kan ha sammenheng med redusert funksjon i f.eks. under ekstremiteter eller korsrygg.
Symptomer
- Smerter i et avgrenset område
- Provoseres med vektlegging av påvirket fot
- Hvert steg utløser tydelig smerte (da spesielt i den akutte fasen)
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk.
Tretthetsbrudd trenger relativ avlastning som første punkt i gjerne 6-8 uker (1). Spesialtilpasset såle kan virke avlastende til området påvirket, men det er relativt lite forskning og evidens på sålebruk (4, 8). Hvordan avlastningen skal gjennomføres kommer helt an på skaden og det er nettopp derfor en bør oppsøke hjelp for veiledning. I mange tilfeller blir det brukt en ortose/splint for å gi mer direkte avlastning de første 6 ukene (7, 2, 1). Rehabiliterende trening alene/i kombinasjon med manuelle behandling kan være ett effektivt verktøy ved siden av avlastning for å hindre biomekaniske kompensasjoner og debut av andre plager.
Som idrettsutøver vil det være helt essensielt å gjennomføre alternativ trening for å ivareta kondisjon og styrke.
Svært sjeldent er det nødvendig med kirurgi og det er ofte kun indikert ved komplekse skader som ikke responderer til konservativ behandling (4). Bildediagnostikk kan være til hjelp, men tretthetsbrudd kan være vanskelig å identifisere i den akutte fasen. Etter først 1-2 uker vil det være mer tydelig. Diagnostisk ultralyd har påvist god effekt for identifisere overfladiske tretthetsbrudd (gjerne før 1-2 uker har gått også) (3, 5). Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut, spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring.
1. Brukner, P., & Khan, K. (2001). Clinical Sports Medicine, (2 ed.). New York: McGraw-Hill.
2. Dickson, T. B. J., & Kichline, P. D. (1987). Functional management of stress fractures in female athletes using a pneumatic leg brace. Am J Sports Med., 15(1), 86-89. doi:10.1177/036354658701500113
3. Drakonaki, E Garbi, A 2010, ‘Metatarsal Stress Fracture Diagnosed with High-resolution Sonography’, Journal of Ultrasound medicine, Vol. 29, pp. 473-476
4. Mallee, W. H., Weel, H., van Dijk, C. N., van Tulder, M. W., Kerkhoffs, G. M., & Lin, C. W. (2014). Surgical versus conservative treatment for high-risk stress fractures of the lower leg (anterior tibial cortex, navicular and fifth metatarsal base): a systematic review. Br J Sports Med., 49(6), 370-376. doi:10.1136/bjsports-2013-093246
5. Moran, D Evans, R Hadad, E 2008, ‘Imaging of Lower extremity stress fracture Injuries’, Sports Medicine, Vol. 38, No. 4, pp. 345-356.
6. O'Connor, F. G., Wilder, R., & Nirschl, R. (2001). Textbook of Running Injuries. New York: McGraw Hill.
7. Rome, K., Handoll, H. H., & Ashford, R. (2005). Interventions for preventing and treating stress fractures and stress reactions of bone of the lower limbs in young adults. Cochrane Database Syst Rev., 18(2). doi:10.1002/14651858.CD000450.pub2
8. Simons, S. M. (2001). Foot injuries in the runner. In F. G. O'Connor & R. P. Wilder (Eds.), Textbook of Running Medicine (pp. 213). New York: McGraw-Hill.
2. Dickson, T. B. J., & Kichline, P. D. (1987). Functional management of stress fractures in female athletes using a pneumatic leg brace. Am J Sports Med., 15(1), 86-89. doi:10.1177/036354658701500113
3. Drakonaki, E Garbi, A 2010, ‘Metatarsal Stress Fracture Diagnosed with High-resolution Sonography’, Journal of Ultrasound medicine, Vol. 29, pp. 473-476
4. Mallee, W. H., Weel, H., van Dijk, C. N., van Tulder, M. W., Kerkhoffs, G. M., & Lin, C. W. (2014). Surgical versus conservative treatment for high-risk stress fractures of the lower leg (anterior tibial cortex, navicular and fifth metatarsal base): a systematic review. Br J Sports Med., 49(6), 370-376. doi:10.1136/bjsports-2013-093246
5. Moran, D Evans, R Hadad, E 2008, ‘Imaging of Lower extremity stress fracture Injuries’, Sports Medicine, Vol. 38, No. 4, pp. 345-356.
6. O'Connor, F. G., Wilder, R., & Nirschl, R. (2001). Textbook of Running Injuries. New York: McGraw Hill.
7. Rome, K., Handoll, H. H., & Ashford, R. (2005). Interventions for preventing and treating stress fractures and stress reactions of bone of the lower limbs in young adults. Cochrane Database Syst Rev., 18(2). doi:10.1002/14651858.CD000450.pub2
8. Simons, S. M. (2001). Foot injuries in the runner. In F. G. O'Connor & R. P. Wilder (Eds.), Textbook of Running Medicine (pp. 213). New York: McGraw-Hill.
Hva er en strekk?
Strekkskader er ekstremt vanlig og har ofte sammenheng med kraftig muskelarbeid, redusert restitusjons tid, mangel på oppvarming og/eller eksplosive bevegelser med utmattet muskulatur og vev. Idrettsutøvere og «weekend warriors» er særlig utsatt for en slik skade/irritasjon. Strekk oppstår typisk bak på leggen, låret, fremsiden av låret, lysken, hoften, korsryggen og nakken. Selv om det er de mest vanlige stedene kan strekk oppstå hvor som helst på kroppen så lenge det er muskler der, det betyr at det ikke er uvanlig å få det i magemuskler, biceps, bryst muskulaturen og øvre del av ryggen.
Årsak
Årsaken til skaden/irritasjonen er mikro overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. Denne overrivningen i fibrene resulterer i små blødninger etterfulgt av en betennelse reaksjon. Slike blødning er ikke farlig og helt vanlig. Hos en strekt muskel er reaksjonen noe større, men fortsatt relativt lik reaksjonen som oppstår når man er støl. Det blir et slags «blåmerke» på muskelen. Det finnes flere grader av en slik strekk skade, alt fra en lav gradert skade til en ekstremt høy grad hvor det oppstår en fullstendig ruptur. I disse tilfellene er symptomene mye sterkere og det oppstår tydelig hevelse, temperatur og fargeforskjell. Med store blødninger er det en risiko for at det kan dannes forkalkninger der skaden har inntruffet (myositis ossificans). Selv om disse forkalkningene er en naturlig reaksjon fra kroppen er det viktig å hindre at slikt skjer da det kan skape langvarig ubehag, smerter og redusert bevegelse. Dette gjøres ved å oppsøke autorisert helsepersonell hvordan gjennomføres en grundig undersøkelse og vurdering for hva som kan gjøres for å forebygge dette utfallet.
Symptomer
- Smerter i det påvirkede området
- Oppstår etter en spesifikk bevegelse - gjerne av eksplosiv natur
- Første symptomet er gjerne en følelse av at det «hugger» til
- Smertene blir provosert ved bruk av påvirket muskulatur (i dette tilfellet særlig å gå opp på tå eller tøye ut leggen)
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Behandlingsforløpet starter med manuell behandling over en periode for å etablere effekt, i kombinasjon med hjemmeøvelser, veiledning og råd. Tidlig i forløpet kan smertestillende eller betennelsesdempende være et alternativ for smertelindrende effekt (1).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut eller spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er også sjeldent nødvendig da dette responderer ofte godt på manuell behandling i kombinasjon med hjemmeøvelser, veiledning og råd.
Strekkskader er ekstremt vanlig og har ofte sammenheng med kraftig muskelarbeid, redusert restitusjons tid, mangel på oppvarming og/eller eksplosive bevegelser med utmattet muskulatur og vev. Idrettsutøvere og «weekend warriors» er særlig utsatt for en slik skade/irritasjon. Strekk oppstår typisk bak på leggen, låret, fremsiden av låret, lysken, hoften, korsryggen og nakken. Selv om det er de mest vanlige stedene kan strekk oppstå hvor som helst på kroppen så lenge det er muskler der, det betyr at det ikke er uvanlig å få det i magemuskler, biceps, bryst muskulaturen og øvre del av ryggen.
Årsak
Årsaken til skaden/irritasjonen er mikro overrivning av muskelfibrer ved muskel og sene overgangen. Denne overrivningen i fibrene resulterer i små blødninger etterfulgt av en betennelse reaksjon. Slike blødning er ikke farlig og helt vanlig. Hos en strekt muskel er reaksjonen noe større, men fortsatt relativt lik reaksjonen som oppstår når man er støl. Det blir et slags «blåmerke» på muskelen. Det finnes flere grader av en slik strekk skade, alt fra en lav gradert skade til en ekstremt høy grad hvor det oppstår en fullstendig ruptur. I disse tilfellene er symptomene mye sterkere og det oppstår tydelig hevelse, temperatur og fargeforskjell. Med store blødninger er det en risiko for at det kan dannes forkalkninger der skaden har inntruffet (myositis ossificans). Selv om disse forkalkningene er en naturlig reaksjon fra kroppen er det viktig å hindre at slikt skjer da det kan skape langvarig ubehag, smerter og redusert bevegelse. Dette gjøres ved å oppsøke autorisert helsepersonell hvordan gjennomføres en grundig undersøkelse og vurdering for hva som kan gjøres for å forebygge dette utfallet.
Symptomer
- Smerter i det påvirkede området
- Oppstår etter en spesifikk bevegelse - gjerne av eksplosiv natur
- Første symptomet er gjerne en følelse av at det «hugger» til
- Smertene blir provosert ved bruk av påvirket muskulatur (i dette tilfellet særlig å gå opp på tå eller tøye ut leggen)
Behandling
Prognosen er god og det anbefales å ta kontakt med autorisert helsepersonell (lege, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut). Som autorisert helsepersonell er kiropraktoren ett naturlig stopp da det kan gjennomføres en vurdering om hva som er mest hensiktsmessig i form av behandling, stabiliserende og styrkende øvelser, samt råd, veiledning og evt. videre henvisning til spesialist/bildediagnostikk. Behandlingsforløpet starter med manuell behandling over en periode for å etablere effekt, i kombinasjon med hjemmeøvelser, veiledning og råd. Tidlig i forløpet kan smertestillende eller betennelsesdempende være et alternativ for smertelindrende effekt (1).
Dersom det er mulig er et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell (som lege, fysioterapeut, manuell terapeut eller spesialist) alltid en fordel for pasienten da det kan gjennomføres en mer helhetlig vurdering for hva som er mest hensiktsmessig. Samtidig får pasienten et behandlingsforløp kombinert av flere modaliteter som gir potensielt økt effekt og raskere bedring. Sjeldent er det nødvendig med invasiv behandling og i så fall er dette grunnet mangelfull effekt fra konservativ behandling. Henvisning til spesialist/bildediagnostikk er også sjeldent nødvendig da dette responderer ofte godt på manuell behandling i kombinasjon med hjemmeøvelser, veiledning og råd.
1. Maffulli, N., Oliva, F., Frizziero, A., Nanni, G., Barazzuol, M., Giai Via, A., . . . Del Buono, A. (2013). ISMuLT Guidelines for muscle injuries. Muscles Ligaments Tendons J., 3(4), 241-249.